Bibliotekjournalistikken trengs – men den må også utvikles

Bibliotekarforbundet deler bekymringen til Biblioteket tar saka for at uavhengig og kritisk bibliotekjournalistikk er under press. Bibliotekaren har i 32 år vært en viktig stemme, ikke minst som fagforeningskanal, men også med journalistikk som har bidratt til å belyse og utfordre utviklingen i biblioteksektoren. At savnet etter slike arenaer nå uttrykkes, tar vi på alvor.

Før vi tok beslutningen om å legge ned Bibliotekaren som trykt tidsskrift, spurte vi medlemmene våre hva de mente – og selv om det er mange som har satt pris på tidsskriftet, har det for flertallet av våre medlemmer ikke opplevdes som en krise å legge ned. Tvert imot fikk vi tydelige signaler om behovet for mer tilgjengelig og variert innhold, på flere plattformer.

Flere oppgaver – færre folk

Men for oss er det viktig å forstå landskapet vi opererer i. Biblioteksektoren har ikke vokst nevneverdig de siste årene i form av stillinger – selv om oppgavepresset har økt på bibliotekansatte. Tvert imot kjemper vi en daglig kamp for å bevare stillinger, og for å opplyse arbeidsgivere om hva bibliotekarer faktisk gjør, og hvilke samfunnsoppgaver de fyller.

Samtidig som sektoren holder fast ved sin sårbare posisjon, har heller ikke ressursene til å styrke infrastrukturen rundt den, som kommunikasjon og synliggjøring, økt.

I samme periode har forventningene til kommunikasjon vokst betydelig: Vi må være til stede på flere plattformer, konkurrere om oppmerksomheten i et overfylt informasjonsmarked og jobbe mer strategisk for å nå gjennom – både til egne medlemmer og til samfunnet rundt.

Prioriteringer og omprioriteringer

Det handler ikke om synlighet for synlighetens skyld. Presset utenfra mot bibliotekene øker – stillinger kuttes, rammer snevres inn, og forståelsen for bibliotekarenes rolle svekkes. Bibliotekarforbundet må derfor prioritere ressursene der vi best kan forsvare bibliotekene som samfunnsinstitusjon og bibliotekarene som profesjon. Det krever også at vi jobber på nye måter.

Våre medlemsundersøkelser viser at det i hovedsak er de eldste medlemmene som leser tidsskrifter. Vi må spørre oss: Hvordan kan vi lage innhold som både holder kvaliteten og samtidig treffer bredere – også de som er midt i arbeidslivet, eller på vei inn i det? Hvordan kan vi utvikle formidlingen, uten å miste dybden?

Vi vet at det trengs gode historier fra bibliotekfeltet. Og vi vet at bibliotekansatte har mye viktig å si og vise fram. Dette er noe vi ønsker å synliggjøre i større grad, men det er også et ansvar som må deles. Flere må bidra, fortelle, dokumentere og løfte hverandre. Journalistikkens fremtid i bibliotekfeltet avhenger ikke bare av plattformer, men av engasjement og samarbeid.

Vi håper at dette også kan bli en invitasjon til å utvikle nye former for journalistikk og debatt sammen. For vi trenger flere stemmer i bibliotekoffentligheten. Vi trenger Norsk Bibliotekforening, vi trenger Bok og bibliotek, og vi trenger at biblioteket tar saka. Ingen kan løfte dette feltet alene. Jo flere som bidrar til å dokumentere, analysere og synliggjøre hva som skjer i og rundt bibliotekene, desto sterkere står vi.

Trygge bibliotek, og tydelige stemmer

Når vi nå omprioriterer, gjør vi det også for å kunne bruke ressursene mer målrettet. For eksempel til å undersøke tilstandene i norske bibliotek – og ikke bare vise til «svenske tilstander». Trygge bibliotek er et tema mange norske bibliotekarer lenge har vært opptatt av. I høst har vi for første gang gjennomført en kartlegging av arbeidsmiljø og trygghet for de ansatte i bibliotekene, og om kort tid publiserer vi en rapport om omfanget av uønsket atferd og hvordan dette påvirker ansatte på jobb. På den måten kan vi bidra til å styrke arbeidsmiljøet for de som er på jobb, og følge opp nettopp den typen alvorlige saker som også når riksmedia, ikke bare fagpressen.

Men målet med dette arbeidet er ikke å havne i riksmedia – det er å bidra til løsninger. Vi ønsker at bibliotekene skal få oppmerksomhet for alt det viktige, spennende og fremtidsrettede som skjer – ikke bare når noe går galt. De mest alvorlige sakene må vi jobbe for å forebygge, ikke for å få omtale.