Utdanner beredte bibliotekarer – Veileder fremtidens bibliotekarer i tillitsforvaltning

Bibliotekarutdanningen har alltid vært i endring, på samme måte som biblioteket som institusjon har endret seg i takt med samfunnets utvikling. Veien inn til bibliotekaryrket er ulik for de fleste, men på OsloMet er bibliotekarstudentene godt motiverte enten de kommer på grunn av egen leselyst, et brennende ønske om å formidle eller fordi biblioteket er et sted hvor de kan jobbe variert, møte mennesker og bygge opp under en demokratisk institusjon.

Bibliotekaren møter Kim Tallerås utenfor mursteinsbygget i P48, hvor brorparten av norske bibliotekarer får sin utdanning i dag. Selv tråkket han i de samme gangene på 2000-tallet som student og var opptatt av biblioteket som utjevnende samfunnsinstitusjon. Fra august (2024) blir han instituttleder for arkiv-, bibliotek og informasjonsfag ved OsloMet.

Gratulerer! Er du motivert til å gå på?

– Takk! Jeg har jobbet her i mange år, og det å få mulighet til å jobbe med strategi og lederskap på denne måten, det er motiverende. Tallerås legger ikke skjul på at han trives på instituttet. Her har han et miljø med gode kolleger og utstrakt forskningssamarbeid med både interne og eksterne aktører.

Kim Tallerås er et navn hele den norske biblioteksektoren kjenner godt. Som forsker på OsloMet holder han på med mange ulike prosjekter, og som programansvarlig har han vært bibliotekarutdanningens ansikt utad.

Fremover vil jobben handle mer om til strategi og utvikling av instituttet på et overordnet nivå. Men han er fortsatt like opptatt av både forskning og utdanning og ser frem til å ta imot nye studenter til instituttets programmer til høsten.

– Jeg har hatt ansvar for introduksjonsemnet på bachelorprogrammet til bibliotek- og informasjonsvitenskap. Det å ta imot nye studenter, oppleve den entusiasmen og prøve å bidra til den entusiasmen inn i studiet vårt, det er supergøy, sier Tallerås.

Kontinuerlig endring

For tiden setter instituttet sammen et helt nytt masterprogram som blant annet er bedre tilpasset arkivstudenter. Den påtroppende instituttlederen beskriver en samling av utdanningsprogram i konstant utvikling, drevet av samfunnets behov for digital kompetanse og kritisk tenkning.

En av de store endringene gjennom de siste 30 årene handler om en gradvis akademisering. På den positive siden har dette gjort utdanningene mer forskningsbaserte og har medført at instituttet er rustet for å bidra med med oppdatert kunnskap til praksisfeltet.

Samtidig har Tallerås vært kritisk til en for omfattende akademisering av profesjonsutdanningene. For han er det viktig å balansere akademisk forskning med praktisk erfaring og tilpasse utdanningen til både dagens og fremtidens arbeidsmarked.

Det å tilpasse utdanningene til arbeidsmarkedet, har også vært en drivende faktor for endring. Akkurat nå står samfunnet overfor en stor endringsprosess som følge utviklingen innenfor kunstig intelligens. Tallerås forteller at de foreløpig ikke legger opp til egne KI-emner ved instituttet, men at de heller har valgt å knytte tematikken til en rekke etablerte emneområder som juss, søking og kildekritikk.  

Desinformasjon og beredskap

Bibliotekene har en viktig funksjon i å sikre at befolkningen har tilgang til pålitelig informasjon, spesielt under kriser. Tallerås understreker at bibliotekene skal være veier til den offentlige, opplyste samtalen heller enn å fungere som sensurorganer.

– Bibliotekene skal være en solid vei til den offentlige, opplyste samtalen, ikke et organ som sier hva som er korrekt informasjon.

Kim Tallerås

Det er åpenbart at dette er viktig. Sammen med flere kolleger har Tallerås foreslått å utvide begrepet «medievelferdstaten», utviklet innenfor medievitenskapen for å inkludere biblioteksektoren. Velferdsstatene i Norden inkluderer blant annet universelle mediestøtteordninger og sterk public service-tradisjon med en allmennkringkaster som nyter høy tillit. Tallerås er opptatt av at biblioteksektoren må sees i sammenheng med denne formen for kritisk infrastruktur på informasjonsfeltet.

Bibliotekene fungerer som en viktig infrastruktur for kunnskaps- og kulturformidling, og det er viktig å optimalisere denne infrastrukturen slik at den også fungerer effektivt i krisesituasjoner. – Vi driver ikke direkte journalistisk virksomhet i bibliotekene, men vi tilrettelegger for tilgang til innhold, en kildekritisk kompetanse og for en opplyst samtale gjennom debatter og andre typer arrangement. Bibliotekene utgjør en infrastruktur hvor folk skal kunne finne frem til det de trenger og må sees i sammenheng med kommunikasjon fra allmennkringkastere, skole og annen offentlig forvaltning når det gjelder samfunnets totalberedskap, sier Tallerås.

Da pandemien brøt ut i 2020, var det mange bibliotek som ble stengt. Men det tok ikke lang tid før de fleste var åpne og hadde tjenestene på plass. – Pandemien viste jo noe av bibliotekets potensial som en del av kriseberedskapen.

Kim Tallerås snakker om kriseberedskap og informasjonstilrettelegging med studentene sine. Da pandemien slo inn, stod vi allerede i en informasjonskrise. Når studenter og unge under 25 år bruker TikTok og sosiale medier som primærkilder til nyheter og informasjon, og mektige aktører bruker de samme kanalene for å spre desinformasjon, så er ikke Tallerås og kollegene på OsloMet alene om å bekymre seg om utviklingen. – Internett er i ferd med å forsøples av innhold, ikke bare desinformasjon og kunstig intelligent innhold, men også av innhold som folk har tilpasset algoritmer på en måte som fortrenger annen type informasjon.

Slik har også behovet for søkekompetanse og en kritisk tilnærming til algoritmer blitt mer aktualisert enn noensinne. Tallerås fremhever betydningen av kjerneoppgavene til bibliotekaren, som tilgjengelighetsarbeider og formidler av kultur og kunnskap.

Demokrati og tillit

På OsloMet er debatten og dialogen med studentene levende. Helt fra starten diskuterer de biblioteket som en offentlig demokratisk arena. Studentene blir plassert inn i de aller vanskeligste spørsmålene som sektoren står i og blir utfordret på tema som sensur og ytringsfrihet. Folk fra sektoren inviteres til å snakke om aktuelle saker, og i fjor var det SIAN-saken og Legatum-forlagets arrangement på Deichman som ble diskutert i forbindelse med studiestart.

– Vi begynner fortellingen vår inn til studentene med å problematisere en del spørsmål som sektoren ikke helt har landet, men som trenger mer diskusjon og praktisk erfaring. For eksempel har Danby Choi kritisert det svenske offentlige organet «Myndighet for psykologisk forsvar», som blant annet skal styrke motstandskraften mot desinformasjon, for å kunne oppfattes som et statlig sensurapparat. Andre kritiserer faktisk.no sin rolle i Meta og den moderatorfunksjonen de har der, når de samtidig eies av VG og NRK. Hvordan skal bibliotekene og bibliotekarene bevare sin utbredte tillit i befolkningen, samtidig som de forhåpentligvis får en større rolle i den nasjonale beredskapen på informasjonsfeltet?

Tillit er en av de aller mest sentrale og kanskje også mest sårbare valutaene bibliotekene besitter. Tallerås snakker om bibliotekarers troverdighet og tillit som en verdi som skal forvaltes med stor omhu, og det å kunne forberede studenter og delta sammen med dem i gode interne samtaler om hvordan bibliotekene best mulig spiller rollen som tillitsforvalter, er noe av det viktigste Tallerås og kollegene bruker tiden sin på.

Fremtidens bibliotekarer

For noen år siden ble bachelorprogrammet i bibliotek- og informasjonsvitenskap revidert, og Tallerås forteller at det ble gjort en grunnleggende beslutning om å omfavne og styrke bibliotekarbegrepet, og revitalisere fagets innhold, nettopp for å være med på å understøtte bibliotekaren som profesjonsaktør i Norge. OsloMet har tatt et tydelig valg, og Tallerås viser til sine kolleger i København hvor de har gått bort fra bibliotekarbegrepet og mer i retning av en generisk informasjonsvitenskap.

Selv om det er vanskelig å si hvordan nåtidens valg påvirker fremtidens profesjonsutøvere, ser Tallerås på yrkesutøvende bibliotekarer med godt mot. – En bibliotekar i 2050 er en yrkesutøver som nyter høy tillit og bidrar med viktig kompetanse i det å tilrettelegge for tilgang til kunnskap og kultur. Vi utvikler vår rolle i tråd med den teknologiske utviklingen. Kanskje klarer vi også å gjøre bibliotekaren enda mer synlig i samfunnet.

– Vi har nok vært redde for å bli oppfattet som gammeldagse og drevet med en del selvpisking. Det skal vi legge bort. Det er en selvfølge at bibliotekaren har en viktig rolle i samfunnet!

Artikkelen stod på trykk i Bibliotekaren 2/24 og publiseres på nett i 2025 som en tilgjengeliggjort digital versjon. Bibliotekaren 2/24 kan du lese her.