Etiske diskusjoner om virkelighetslitteraturen

Det er utenfor faktasjekkingens domene. Litteraturen som beskriver virkelige personer og hendelser i forfatterens liv, som gir seg ut for å være sann, men hvor forfatteren kan ha gjort endringer slik at en ikke kan være sikker. Virkelighetslitteraturen brer om seg, og skaper ofte etiske diskusjoner.

Panelet med (fra venstre) forfatterne Åsa Linderborg, Vigdis Hjorth, Sara Omar og ordstyrer Inger Merete Hobbelstad. (Foto: Aud Gjersdal)

I arrangementet «Sånt sier man bare ikke», under Festspillene i Bergen forrige måned,  fikk et panel uttale seg om de etiske grensene for hva forfattere av slik litteratur kan skrive. Det bestod av forfatterne Vigdis Hjorth og Sara Omar, samt kulturredaktør i Aftonbladet Åsa Linderborg. Ordstyrer var kommentator og kritiker i Dagbladet, Inger Merete Hobbelstad. Arrangementet var et samarbeid mellom Festspillene i Bergen og Bergen offentlige bibliotek.

Det komplekse livet

− Å skrive selvbiografisk er et overgrep mot omgivelsene, og en aggressiv handling. Hva er det som gjør at jeg har rett til å skrive om mitt liv? Det er at noe er større enn meg selv i fortellingen. Det er ikke bare at vi er narsissister, men at vi har noe viktig å fortelle, sier Linderborg. I boken Meg eier ingen beskriver hun sin far som et av de første ofrene for globaliseringen ved at metallverket han jobbet på flyttet til Kina i 1991.

− Han var rød, men ville stemt på Nationalsocialistisk front eller Sverigedemokraterna. Når middelklassen ser på disse menneskene, så er det med en veldig stor klasseforakt: De er primitive og uten utdanning – de er egentlig ikke mennesker. Å skrive boken var litt for å ta revansj for disse menneskene som middelklassen ser som «de andre», sier hun. Utelatelser er gjort, og et eksempel er en scene hvor faren, som hun vokste opp sammen med, onanerte under et teppe. Redaktøren ba henne stryke dette for å unngå spekulasjoner om at hun selv hadde vært utsatt for overgrep, noe hun ikke hadde.

− Der gikk en skamgrense. Jeg syntes det var rart, men strøk det. Ellers har jeg forsøkt å få med så mye som mulig. Jeg skammer meg ikke over min far. Jeg skammer meg ikke over det middelklassen synes vi skal skammes over, sier hun. Linderborg tenker at skam er blitt et politisk spørsmål, der mange grupper og handlinger skambelegges, og at dette innebærer en ekskludering.

− Man skal skamme seg. I stedet for å ta de politiske diskusjonene, så skal en skamme seg og så snakker vi ikke om det. Alt gjøres til følelser, sier hun, og forteller videre at det er virkelighetslitteratur hun skriver, og ikke romaner.

− Det er en litterær konstruksjon såklart, og jeg har konstruert dialog og slikt. Å skrive roman blir en begrensning, for da kunne jeg dikte opp hva som helst. Det handler om meg og mitt liv, sier hun. Linderborg har tidligere kritisert forsøket på å opprette en ny Nobelpris, der litteraturen skal vurderes opp mot verdiene demokrati, åpenhet, empati og respekt.

− Det finnes en renhetsiver i dag som er farlig for den frie tanke og kunsten. Både mennesker og samfunnet er kompleks og litteraturen sin oppgave er å behandle alle skavankene, det stygge og dårlige, så vi skal forstå hva dette er, sier Linderborg.

True stories

− Når jeg skriver romaner, så tar jeg utgangspunkt i et viktig eksistensielt dilemma som jeg baler med og ikke finner ut av. Da blir romanen en utforskning av spørsmålet, sier Vigdis Hjorth. Men hun skriver bare om dilemmaer som hun deler med mange andre. Så finnes det en nysgjerrighet blant leserne på hvor mye hun skriver om seg selv i romanene.

− True story har en egen appell. Samtidig er mediene så dumme og tror at vi vil betro vårt innerste til dem, slik at Dagbladet skal få vite mer enn vi vil skrive selv. Vi som etterhvert er medievante kan leke med det, sier Vigdis Hjorth, og forteller videre at det hun er opptatt av er å skrive gode romaner. Når det gjelder bruk av levende modeller, så påpeker hun at medlemmer av Den norske Forfatterforening ofte skiller seg, og i kjølvannet av det kommer det gjerne en bok om temaet. Noen vil alltid kjenne seg igjen i bøkene, men dersom boken bare selger i hundre eksemplarer så gjør ikke det så mye. Konsekvensene blir større dersom den får et stort publikum slik Knausgård har fått. Dette er uforutsigbart.

− Alle som kjenner en forfatter kan kjenne igjen små ting. De tror at alle vil se seg. Det er en selvopptatthet i levende modeller. I Arv og miljø var det jo min familie som gikk til Aftenposten og sa at «det er oss, men vi er ikke sånn», sier hun. Hjorth trodde ikke at den brede offentlighet ellers ville ha gjenkjent hennes familie i romanen. Men hun ville skrevet samme boken uansett.

− Romaner kan sikkert gjøre skade for det enkelte menneske, som kan bli såret og krenket, men slik verden ser ut i dag så er ikke kunsten, teateret eller romaner det farlige og det skumle. Det å sette kreftene sine inn på å kjempe mot akkurat det, vel, jeg ville valgt annerledes, sier Hjorth. Hun understreker at det ikke er Arv og miljø som har ødelagt familien hennes. Den har vært ødelagt lenge og det er ikke romanen som har gjort dette, men virkeligheten.

Døren til frihet

Sara Omar tenker at det viktigste er å være tro mot seg selv, og det man har tatt opp og skal skildre i boken. En forfatter kan ikke bare skrive det leserne liker.

− Personlig, I don’t care hvem som blir støtt. Hvis vi ikke er i stand til å gjengi det som faktisk er et annet menneskes virkelighet, så kan jeg aldri kalle meg forfatter. Jeg er likeglad med faktasjekk, for det er fakta uansett om noen vil stå frem, sier hun. Boken hennes, Dødevaskeren, som hun risikerte livet ved å skrive, viser den bokstavtro måten religionen blir fortolket på, og med boken ønsker hun å bidra til en forandring. Omar peker på at kvinneundertrykkelse blir legitimert i religion og kultur gjennom uvitenhet. Mange kvinner har ikke lest Koranen selv, kun hørt innholdet fra menn som har lest den.

– Så er det kun de sitater som gir mennene mer makt som blir brukt mot kvinnen, som våpen. Hvis man begynte å opplyse dem, oppfordret kvinnene til å lese alt som handler om dem, deres liv og rettigheter, så har de det sterkeste våpen, og det er viten, sier hun og understreker at skam er en forutsetning for tabuer. Vi har alle et ansvar for å bryte med skam, slik at man blir tilbøyelig til å diskutere tingene, i stedet for et samfunn som går i benektelse av viktige emner.

− Når vi bryter skam så åpner vi døren til frihet, og det er så enormt viktig at vi verdsetter den frihet, sier hun, og påpeker at det i alle tre nordiske land finnes en berøringsangst.

− Folk er redd for å snakke om problemene fordi de er redd for å bli kalt rasist eller fascist og alt mulig. Man må aldri gå inn på kompromisser med sannheten, sier hun, og hevder at journalister i Sverige ofte er redde for å spørre, for de er redde for svarene i intervjuer. Resultatet kan bli at en indirekte får vite at man skal holde sin kjeft.

− Dette er en form for demokrati som undervurderer menneskenes intelligens, og som er med på å skyve problemene under teppet. Jeg går inn for menneskenes rettigheter, og har en plikt til å sette ord på det som gjør aller mest vondt. Det er enhver forfatters og kunstners oppgave, avslutter Omar.