1000 kutt små

… blir en stor å på Stormen bibliotek

– Den lille sparehøvelen som ustanselig spiser seg bittelitt mer innover hvert år uten en helhetlig plan er en trussel for biblioteket, sier hovedtillitsvalgt i Nordland, Elin Fostvedt.

Tekst og foto: Kristina R. Johnsen

Den hvite murfasaden er nesten glødende, ligner vaniljeis med et dryss glitter i sola – er det marmor? Ja? Nei?

Betongen brytes opp av lange, smale vinduer som speiler havn, hav, båter, himmel. Hvite, prefabrikkerte, selvbærende betongelementer støpt med hvit sement og en betydelig andel hvitt. Den er visstnok en betongmiks som har vunnet priser. Disse bygningskroppene er nok tegnet og tenkt ut over mer enn én kopp te av DRDH Architects i London.

Stormen er to hvitkledde kvartal: det ene ytterst mot havna er bibliotek. Hakket lenger inn mot bykjernen ligger konserthuset. Navnet spiller kanskje like mye på stormene som ruller inn og den politiske stormen rundt tomta bygget står på, som Stormen av Shakespeare eller Arne Nordheim?

Vinterstormene står på pause, det er varmt i Bodø i dag. Vinden som vanligvis har skarpe brodder frost her på vippen til polarsirkelen er motsatt i dag; sydenvarm og insisterende, og leker rolig med et stort banner med påskriften «Pat Metheney», som er strukket oppover bygningskroppen.

Inne i biblioteket kan dumpe lyder så vidt høres fra toppetasjen. Fra bunnen av den gedigne tre-trappa er vi under oppsyn av et ektepar på et gammelt sort-/hvitt-fotografi. Bildet viser en sviende urfolksrealitet fra nyere historie: De samiske komagene mannen har på seg, er skrapet vekk. Bildet som en gang lå gjemt i noens skuff, er nå forstørret til 20 kvadratmeter og plassert i en lysboks, i samarbeid mellom kunstneren A. K. Dolven og Rune Johansen. En av husets – og byens – mange tankevekkende installasjoner.

Byen som populært blir kalt «“byen i vinden» lever opp til navnet på mer enn én måte, og skyr ikke unna store prosjekter. Sporene etter et historisk hårete kulturløft, folkefesten i 2024, da byen var europeisk kulturhovedstad, sitter fortsatt i.

– Det har vært et fryktelig interessant kapittel. Det skjedde voldsomt mye i byen, og alt kom parallelt med kuttprosessene, sier Elin Johanne Fostvedt, som i dag har skrankevakt på barneavdelinga på Stormen Bibliotek.

Men de store kuttene biblioteket har lidd under, har ingenting med Bodø 2024 å gjøre, understreker hun.

– Det er bygginga av store signalbygg – rådhus – som folk er så misfornøyde med at de heller har hjemmekontor – svømmehall og skoler kombinert med et stort rentehopp som har resultert i en kommune på konkursens rand. Og da må det kuttes et sted, sier Fostvedt.

Hun har jobbet i Bodø bibliotek siden 1997. Da biblioteket skiftet navn til Stormen i 2014, ble hun med på lasset. Men det er ikke bare på sin egen arbeidsplass hun er lommekjent. Fostvedt kjenner bibliotekene i et område fra Bindal i sør til Andenes i nord på tennene – et område som strekker seg over 500 kilometer – som distriktlagsleder i Nordland og lokal tillitsvalgt i Bibliotekarforbundet.

En himmel full av stjerner

I et dunkelt, mystisk, men likevel trygt fortellerrom med runde hjørner og stjernehimmel sitter en håndfull barnehagebarn med store øyne, halvåpne munner og hodene støttet på håndbaker og knær. Foran bildet på det opplyste lerretet står en ivrig skikkelse og gestikulerer og forteller om Åsa Gås. Hun er ikke en sånn gås som hyler og løper sin vei, selv om det er det alle rovdyrene forventer. Åsa Gås foretrekker faktisk å invitere alle hjem på kake og te.

Fast post på programmet i sommer er fortellerstunden i det svale fortellerrommet. Et kjærkomment avbrekk i den nærmest tropiske sommervarmen de siste ukene, øverst i et bygg som bakes gjennom ei sol som står på døgnet rundt gjennom store glassvinduer i taket – noe de britiske arkitektene kanskje ikke hadde tenkt over? Vips er stunda over, og lyset kommer på. Festen til Åsa Gås er over, men kanskje det er på tide å invitere beslutningstakerne på te?

Da 300 stillinger ble kuttet i Bodø kommune i fjor, mistet Stormen bibliotek fire stillinger.

– Problemet var at dette ble lagt opp gjennom naturlig avgang. Akkurat da var to av de ansatte i transitt – ei skulle pensjonere seg og en annen bytte jobb. Det førte til et helt vanvittig tilfeldig kutt i stillingene og at vi mistet fire stillinger i løpet av halvannet år, sier hun.

Dette klart målbare – og tilfeldige – kuttet, forklarer Fostvedt, idet hun vikler seg ut fra bøylemikrofonen, er likevel ikke det verste.

– Det verste er den lille høvelen, den lille hakken og spaden som ustanselig spiser seg bittelitt mer innover hvert år.

1000 kutt små, uten noen overordnet tanke, spiser seg innpå budsjettene, drifta og biblioteket som helhet.

Elin Johanne Fostvedt

Verre enn stillingene som forsvant, er belastningen i at biblioteket fanger politikernes oppmerksomhet hver gang beltet må strammes ett hakk og lyser mot dem som et mulig svar: Ja, det er lovpålagt, men …

– Problemet er mangelen på en overordnet tanke. 1000 kutt små, uten noen overordnet tanke, spiser seg innpå budsjettene, drifta og biblioteket som helhet. Og det er vi ikke alene om å oppleve, sier Fostvedt.

En stein som kan prate

Det lå en hesteskrott der, og den va full av makk … Humla gikk inn i hesteskrotten, og fór opp …

En summende lyd ligger som et bakteppe i etasjen. Den kommer allesteds og ingensteds fra. Hva er det vi hører?

Mannen drømte at han reiste laangt bort …

Øverst i tredje etasje, i øyet av Stormen, ligger et atrium som et smørøye. I en lomme midt i barneavdelinga har en massiv granittstein fått plass. Og steinen kan prate. Det har den faktisk gjort non-stop siden åpninga av Stormen bibliotek i 2014.

Her ute kan ungene tumle rundt og fritt forsyne seg med fargerike kritt. Men steinen får de ikke fargelegge. Den snakkende steinen midt i rommet forteller nordnorske eventyr og sagn, og mellom eventyrene blir det spilt en gammel samisk joik. En betryggende lyd som danner bakteppet for arbeidshverdagen til barnebibliotekaren.

– Lyden blir jo litt som en foss eller en bekk som sildrer i bakgrunnen, en del av omgivelsene. En trygg lyd.

Like ved ligger et rom med digre bord og arbeidsstasjoner, fulle av romskip, en skyskraper, et hjem og et sykehus med operasjonssal. Barnas små kreasjoner gjennom uka samles bak et «ikke rør»-skilt og utgjør sin egen lille by som bygges opp og rives, igjen og igjen.

Hver uke starter teamet med å rive Lego og starte uka med blanke ark. De første årene leide de massive mengder Lego hos non-profit-organisasjonen FIRST Scandinavia, arrangørene av FIRST LEGO League, forteller hun. Da FIRST Scandinavia skulle selge legoen, fikk biblioteket tilbud om å kjøpe. Da fikk de kjøpe den for den samme summen de har betalt i leie hver sommer.

– Vi har betalt 10 000 for alt det her, sier hun, og slår ut med armene.

– Og det blir godt brukt.

Ei elv av barnehagebarn i signalgule vester strømmer inn, etterfulgt av lukta av solkrem. Alle som én ser forventningsfullt opp mot Elin bak skranken og hilser – tydelig husvarme – de er på fornavn. En mor og en datter kommer tuslende og stiller seg ved skranken.

– Trenger du noe hjelp?

– Ja – premiene til Sommerles?

– Ja de er utstilt i skapet her. Da er premiene på level 10 og 20 her og der.

Du kan velge, sier Elin, og tar dem med til glassmonteren som inneholder krystaller, haitenner og andre glitrende premier.

Jenta velger seg ei haitann, Elin sier «Godt jobba, det er bare å fortsette!», og jenta tusler fornøyd bort til bokhyllene for å velge seg mer lesestoff.

– Det er en lovpålagt tjeneste å lære ungene våre å lese. Hvis vi ikke prioriterer det – hva er det egentlig vi holder på med? 

Ofte tikker det inn meldinger, e-poster og telefoner til barnebibliotekaren på Stormen bibliotek i Bodø.  

– Jeg får meldinger fra hele fylket. Det styggeste er når biblioteksjefene rundt omkring sier de ikke kan kjøpe inn Sommerles-premier til neste år, for de vet ikke om de har penger til å betale det. Og det er ikke mye det er snakk om. I en liten kommune er det kanskje 2–3000 kroner, det er jo småpenger. Tilfellet er slik at det er stor sjanse for at budsjettet blir kuttet, sier hun.

Ei hylle under ei trapp

Én av stilingene som røyk i fjor, var pedagogen.

Der de tidligere kunne stille med tilpassede opplegg og formidling til skoler, har de nå kapasitet til å peke klassene i cirka riktig retning og ønske dem lykke til. Elin har ei gås å plukke også når det gjelder skolenes egne bibliotek.

– Nordland var gode på skolebibliotek. Men så gikk økonomien ad undas, og da gikk det samme vei med skolebibliotekarene i form av at man lot være å lyse ut og ansette nye når noen sluttet eller gikk av med pensjon, sier Fostvedt, og legger til:

– På grunnskolenivå vet jeg ikke om ett eneste godt skolebibliotek. Ikke ett.

– Nordland var gode på skolebibliotek. Men så gikk økonomien ad undas, og da gikk det samme vei med skolebibliotekarene

Elin Johanne Fostvedt

Men der er mange gode intensjoner, forteller hun. På Alstad skole i Bodø kommune, for eksempel, kom FAU på banen og malte, ryddet og fikk tak i bøker.

– Men veldig ofte er det arvede bøker, bøker fra loppemarked, andresortering om du vil. Og det som er populært, er alltid utlånt. Og hvis man ikke har noen til å holde styr på skolebiblioteket, så vet ingen hvor boka er, og det hjelper ikke de andre som har lyst til å lese den.

Regelverket sier kort og greit at skoler skal ha et bibliotek. Da blir det ofte ei hylle under trappa ned til bomberommet eller skippertak hvert femte år når noen hiver og rydder, og det ser bra ut i to måneder.

– Så er det gjerne satt av litt midler til drift. Men det er altfor lite. En skole med 300 elever og 10 000 på budsjettet er et spøtt i havet. Det er latterlig. Så prøver de å få pengene til å rekke lengst mulig – da går vi på loppemarked eller ber om gaver for å få mest mulig ut av pengene. Da ender man opp med gammelt ræl.

– Hva er det som trengs for å rydde opp i rekkene, egentlig?

Svaret er: En varig endring i regelverket. En helhetlig tanke, også her.

– Hvis du kunne ha fått bestemt?

– Klare statlige retningslinjer, med krav om et visst antall bøker per elev, et gitt antall timer per elev, fastsatte normtall. Ideelt sett skulle det vært fagutdannete skolebibliotekarer – det går ikke i alle småkommuner, men i større kommuner går det fint. Man kan kanskje ikke ha fullt utdanna skolebibliotekarer på alle skoler i alle kommuner, men du kan dele på ting og kjøpe tjenester fra folkebiblioteket. Det er mye som går an. Det trengs krav om faglig styring. Det mulighet for videreutdanning for lærere – mange har tatt den, men får ikke noe igjen for det. Ikke får de mer betalt og ikke får de brukt den.

Søndagsengler

– Nå har jeg tatt en runde, det var gorrskittent! Klissete fingre, solkrem.

Kluten er mørkegrå, på grensa til svart.

Bibliotekar-kollega Kjersti Svendsen dukker fram fra ei hylle.

– Vi kan ikke jobbe like systematisk som før. Vi har ikke tid til bakgrunnsjobbinga med kassering og slike ting.

Kvaliteten blir dårligere. Bare en så enkel ting som å tørke støv fra hyllene – det må gjøres, men er definitivt ikke på toppen av prioriteringslista, sier Svendsen.

– Det er derfor hun jobber på søyla som driver med samlingsutvikling, imens jeg leser høyt for ungene. Hver sine styrker. Men til sammen! sier Fostvedt og smiler bredt.

De har mistet en hel del kompetanse som er vanskelig å erstatte. Da må de fordele oppgavene seg imellom – de kan ikke la være å gjøre dem.

– Jeg har nå fått ansvar for innkjøp av faglitteratur, og det er jo et felt som krever enormt med tid som jeg ikke har, sier Svendsen.

– Hvordan påvirker dette arbeidsmiljøet?

– Vi har et godt arbeidsmiljø. Vi er stå-på-folk, ja-folk, vi sier ja. Problemet er at folk er mer slitne. Vi måtte kutte i åpningstidene, da vi ble fire færre ansatte. Å stenge på søndager ble heller ikke akseptert. Bystyret vedtok et pålegg om å holde åpent på søndager – uten flere ressurser. Tvert imot …

– Hvordan prioriterer dere?

– Det å både kjempe for tilbudet til lånerne og samtidig ta vare på de ansattes arbeidsforhold, er en vanskelig balansegang. Noe av grunnen til at vi har akseptert å dekke søndagsåpent på eget budsjett, er at alternativene er enda dårligere; bruk av frivillige eller ufaglærte fra konserthuset – noe som ble en lang og bitter kamp i vinter, forteller Fostvedt.

De må jevnt over prioritere knallhardt. I et kraftig kuttet innkjøpsbudsjett av bøker, blir barn og unge prioritert.

– Barnebøker har vært en klar prioritet. Vi er en ganske solidarisk gjeng … «nei hei!»

Her kommer en ny barnehage ruslende – 14 små «hallo» og «hei» følger, de er tydelig husvarme de også.

– Yes. Dåkker må jo innom Lego-rommet, ikkje sant?

Elin snur seg tilbake til oss og fortsetter der hun slapp:

– Så kuttes det samtidig i mediebudsjett og i skolenes budsjett. Vi har kuttet i aviser – vi har ikke aviser fra hele landet. Studenter som har lyst å lese lokalavisa, kan ikke det lenger. Nå er det kun noen lokale og den store riksavisen.

– Hva gjør dette med et samfunn?

– Jeg tror folk blir litt numne. Folk spør ofte etter lokalavisa si, sier like ofte at vi har måttet si den opp, fordi vi ikke har nok penger. De er lei seg, men sier ikke nødvendigvis noe. Folk blir resignerte. De går ikke i fakkeltog, fordi de ikke får Bergens Tidende. Men de der tusen små kuttene. Det skjer litt og litt og litt og litt. Vi prøver å verne barna mest mulig, det har vært prioritert internt. Men det er jo ikke politikerne sin fortjeneste.

Et nytt ansikt dukker opp ved skranken. Ungene skal betjenes.

Bøker skal leses. Sommerles-premieren skal deles ut. I  alle fall i bibliotekene som har råd.

Artikkelen sto på trykk i Bibliotekaren 2/2025