Sjelden at bibliotek avviser lån av møterom

Mange bibliotek tilbyr lån av lokaler til møter. Det kan være sjakklubb, kunstforening, språkkafe eller kodeklubb. Men også kontroversielle organisasjoner kan banke på døra til biblioteksjefen og be om møtelokale. Vi har spurt et utvalg biblioteksjefer om de har avvist mange. Det har de ikke.

Radikal Portal, Antirasistisk senter og AUF var blant organisasjonene som demonstrerte mot Deichmans avgjørelse om å slippe til Document.no-foredraget om Dan Park i 2014. (Foto: Christian Boger, Radikal Portal)

I 2014 ble biblioteklovas formålsparagraf endret. Folkebibliotekene ble pålagt å være «en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Det har ført til en oppblomstring av aktivitet og relevans for folkebibliotekene. Og noen kontroverser.

For hvordan skal biblioteksjefer, som nå også har fått en rolle som redaktør og arrangør, håndtere meninger, personer og organisasjoner som mange oppfatter som ubehagelige eller utålelige? Hva gjør biblioteksjefen når det kontroversielle banker på døra og ber om å få arrangere et møte i bibliotekets lokaler? Og – hvis tillatelsen blir gitt – hvordan takler de at andre grupper av bibliotekbrukere opplever dette som provoserende?

Kristiansand og Stavanger

For fire-fem år siden fikk vi noen eksempler på at denne problemstillingen kunne blusse kraftig opp. Det var da biblioteksjefen i Kristiansand avviste SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge) sitt opplysningsarrangement i biblioteket. Og så hadde vi Stavanger biblioteks rasismedebatt, der et bredt spekter av politiske partier og organisasjoner deriblant en sterkt innvandringsskeptisk gruppe, Borgervernet Rogaland, var invitert til å delta. Begge sakene vakte oppsikt og debatt i media.

Biblioteksjefene Marit Egaas i Stavanger og Anne Kristin Undlien i Kristiansand ble tilsynelatende stående på hver sin side av debatten. Egaas som den som slapp de innvandringsskeptiske til i biblioteket – til høylytte protester fra anti-rasister. Undlien som den som nektet de innvandringsskeptiske å komme til orde, til høylytte protester fra både dem selv og fra forsvarere av ytringsfrihetens ukrenkelighet. Men begge håndterte redaktøransvaret med sitt biblioteks utgangspunkt, og sto slik sett på samme side.

Ubehaget på Deichman

Senere i 2014 fikk det islamkritiske nettstedet Document.no leie Deichmanske hovedbibliotek i Oslo for et foredrag den omstridte svenske kunstneren Lars Vilks skulle holde om en enda mer omstridt svensk kunstner, Dan Park. Antirasistisk Senter organiserte demonstrasjon mot foredraget utenfor biblioteket fordi de mente Dan Parks kunst er klart rasistisk. Også Deichman-ansatte deltok i demonstrasjonen utenfor biblioteket. Det var ubehag både innenfor og utenfor Deichmans vegger den kvelden.

Den nye formålsparagrafen fikk altså kjørt seg i starten. Men så stilnet det. Ikke med biblioteket som debattarena, for det bare vokste. Men kontroversene rundt hvilke arrangement man skulle tåle ble det færre av. Inntil i år.

Verdibegrunnet avslag

Men i mellomtida hadde organisasjonen «Stopp islamiseringen av Norge» klaget avslaget i Kristiansand inn til Sivilombudsmannen, som i august 2016 kom kjennelsen. De skriver om dette:

«Folkebibliotekloven legger noen føringer for folkebibliotekene. Blant annet skal bibliotekene være arenaer for offentlig samtale og debatt. Det innebærer at bibliotekene ikke kan nekte å leie ut lokaler til arrangementer med den begrunnelse at arrangørenes formål eller synspunkter er i strid med kommunens eller bibliotekets verdier. Derimot må biblioteket ha betydelig innflytelse over hvilket opplegg et arrangement skal ha. Leie til arrangementer som ikke er egnet til å fremme en offentlig samtale og debatt, må kunne nektes.»

Ombudsmannen ba biblioteket om å vurdere søknaden på nytt i tråd med anvisningene i uttalelsen.

Kontrovers i Kristiansand i 2014: Biblioteksjef Anne Kristin Undlien måtte håndtere medieinteresse rundt bibliotekets håndtering av SIANs ønske om å ha et arrangement i Kristiansand folkebibliotek. (Oppslaget er fra Fædrelandsvennen 5. februar 2014.)

To SIAN-arrangement

Og det har biblioteksjef Anne Kristin Undlien i Kristiansand gjort. I 2014 var mangelen på avskjermet møterom en del av problemstillingen. Nå har de fått et stort arrangementsrom med plass til 220 personer som de leier ut. Dette rommet brukes både til egne arrangementer og til arrangementer med samarbeidspartnere.

– Vi fikk det store møterommet på plass i 2017. Vi har ikke avvist noen som har ønsket å leie rommet siden dette rommet kom på plass. SIAN har hatt totalt to arrangementer i dette rommet, forteller Undlien i dag.

– Vi kom til enighet om ett arrangement der flere synspunkter slapp til, der SIAN fortsatt sto som arrangør. Det andre arrangementet var en boklansering SIAN leide arrangementsrommet til. Det har vært lettere å ha slike arrangementer hos oss etter at vi fikk et lukket rom som egner seg til formålet. Vi har også laget et politisk godkjent utleie-reglement, sier biblioteksjefen.

Reglementet ligger åpent tilgjengelig på bibliotekets nettsider.

Selvstendighetspartiet banker på

Så kom oppslaget i Bergens Tidende 26. januar i år: «Biblioteket åpner dørene for «nasjonalkonservativt» parti».

Det var det nystiftede Selvstendighetspartiet som hadde fått låne et av de lukkede møterommene på Bergen Offentlige Bibliotek, for å stifte lokallag i Bergen. Bergens Tidende poengterte at «Partilederen har vært aktiv i Alliansen og SIAN på ytterste høyre i norsk politikk.»

Bjørn Christian Rødal sto som arrangør for møtet. Til avisa avviser han at partiet er høyrevridd, han omtaler det som et «blokkuavhengig nasjonalkonservativt sentrumsparti» som vil stille liste i kommunevalget.

I programmet heter det blant annet at den europeiske asyl- og flyktningpolitikken fører til «rask, uholdbar kolonisering av Europa, spesielt Norge, gjennom mennesker fra andre kulturer og verdensdeler», og at «Islam hører ikke hjemme i Norge».

En gruppe som kaller seg AFA (antifascistisk aksjon) sender en bekymringsmelding til biblioteket, der de blant annet skriver: «Vi ønsker ikke at nazister skal få utnytte en kulturperle i Bergen for å rekruttere til nazistisk organisering.»

Kontrovers i Bergen i 2019: Biblioteksjef Leikny Haga Indergaard måtte håndtere både protester og medieinteresse da hun lot Selvstendighetspartiet ha et møte i Bergen Offentlige Bibliotek. (Oppslaget er fra Bergens Tidende 26. januar 2019.)

Biblioteksjef Leikny Haga Indergaard svarer til AFA at dette er «biblioteksjefens redaksjonelle avgjørelse å låne ut et av bibliotekets møterom til personer som vil bruke bibliotekets lokaler for å danne et høyreekstremistisk parti i Bergen.» Hun skriver at det er «en redaksjonell avgjørelse basert på lovverket som henviser til prinsippet om ytringsfrihet. Å avvise de ubehagelige stemmene er i strid med dette prinsippet.»

Også i Stavanger

Noen uker seinere leide Sølvberget ut lokaler til stiftelsesmøte for Selvstendighetspartiet i Stavanger. Rogalands avis stilte spørsmål rundt dette. Bibliotek- og kulturhussjef Anne Torill Stensberg sendte sitt svar med tittelen «Takhøyde på Sølvberget».

Hun slo fast at paragraf 1 i folkebiblioteklova «innebærer også å slippe til ubehagelige stemmer», og at det er i tråd med dette at alle lovlige organisasjoner, foreninger og partier har anledning til å leie lokaler hos dem. Hun påpeker at selv om partiets meninger er kontroversielle, er de ikke ulovlige.

Stensberg argumenterer også offensivt for at Sølvberget fikk bruke Sølvbergets lokaler:

– I en tid hvor samfunnsdebatten splittes opp, mener Sølvberget det er positivt at meningsgrupperinger søker seg til de vanlige politiske kanalene for innflytelse. Når partier ønsker å stille til valg, sier de ja til å prøve meningene sine i et åpent ordskifte i offentligheten. Dersom bibliotekene legger til rette for at det stiftes politiske partier, mener vi det er å styrke demokratiet. Ytringsfrihet har alltid stått sentralt for Sølvberget, både gjennom Kapittel-festivalen, fribynettverket Icorn og som vertskap for Stavangers fribyforfatter. At noen leietakere hos oss befinner seg i det som mange oppfatter som ytringsfrihetens ytterkant, er en del av dette bildet.

Sjelden konfliktfylt

Med dette som bakteppe, sendte vi spørsmål om utleie av biblioteklokaler til et utvalg på 157 biblioteksjefer, for det meste i små og mellomstore kommuner. Vi stilte følgende spørsmål:

  • Har ditt bibliotek lokaler/møterom som dere har lånt ut til organisasjoner som har møter der?
  • Har dere avvist noen som har bedt om å låne slike lokaler/møterom?
  • Hva er i så fall grunnlaget for at de er avvist?

Vi fikk svar fra 78, det vil si halvparten, noe som gir et godt grunnlag for å vurdere hvordan dette landskapet ser ut nå.

58 av de spurte, det vil si 74 %, svarte ja på det første spørsmålet. Utlån/utleie av lokaler til møter er altså en utstrakt virksomhet i norske folkebibliotek. Det er riktignok mange ulike varianter av møtelokaler bibliotekene kan tilby. Noen har egne grupperom eller større møterom, andre tilbyr lokalsamlinga eller andre deler av bibliotek som er skjermet. Noen tilbyr organisasjoner å bruke hele biblioteket utenom åpningstid.

Av de 58 som oppgir at de låner ut lokaler til organisasjoner, er det 14 som svarer ja på at de har avvist noen som har bedt om å låne lokaler hos dem. Tallet virker høyt, når nesten hver fjerde av disse biblioteksjefene har avvist noen som vil låne møterom.

Politikk og religion

Men når man ser på begrunnelsene, blir inntrykket ganske annerledes. Kun tre biblioteksjefer har begrunnet avslaget de ga med noe som angår politikk eller religion.

Det ene biblioteket har avvist politiske partier på høyre fløy, venstre fløy og også midt i det politiske landskapet. – Vi avviser med begrunnelse i at vi ikke har møterom til utlån/utleie til lukkede møter og henviser til andre lokaler i samme bygg, skriver biblioteksjefen.

Det andre er Kristiansand, som altså etter at de i første omgang avviste SIAN har funnet andre måter å slippe dem til på.

– Det har ikke har vært noen som har blitt avvist de siste årene, sier biblioteksjef Anne Kristin Undlien til Bibliotekaren, og legger til:

– Men jeg hadde en samtale for flere år siden med to unge mormonere som brukte et av våre grupperom som et sted der de kunne snakke med dem de ønsket en mer grundig samtale med, om sitt livssyn. Jeg ønsket ikke denne type evangelisering på biblioteket. Jeg kan skjønne de unge misjonærene sitt behov for et grupperom til samtaler, men det var flere brukere som reagerte på deres virksomhet, og jeg synes evangelisering – uavhengig av hvilken religion – ikke naturlig hørte hjemme på biblioteket i denne oppsøkende formen. Jeg synes også det er viktig at folk kan være og jobbe på biblioteket uten å føle at de blir påprakket et budskap de ikke ønsker. Sånn ville jeg nok tenkt dersom det var politiske partier eller andre som jobbet offensivt rettet mot ett og ett individ også, sier biblioteksjefen i Kristiansand.

Det tredje tilfellet gjaldt også et religiøst møte. – Innholdet i møtet gikk på rettledning av trosfeller på hvordan leve som en god utøver av den aktuelle religionen i Norge. Da svarte vi at biblioteket er en samfunnsinstitusjon som ikke skal brukes til religiøse møter, skriver biblioteksjefen.

Kapasitet og kommers

Hva er så de øvrige avvisningene begrunnet med? Seks av biblioteksjefene som har avslått forespørsler om å låne møterom, oppgir ulike varianter av kapasitetsproblemer. Det dreier seg om at møterommet allerede er opptatt eller må dekke andre behov i tidsrommet organisasjonen ønsker å bruke det, eller at det ikke er personalmessig eller økonomisk umulig å låne ut biblioteklokaler utenom åpningstid.

Fem av biblioteksjefene oppgir at de har avvist de som vil låne møterom til kommersiell virksomhet. Et eksempel er en som henvendte seg til folkebiblioteket hvor de ville invitere til et salgsmøte, der de skulle promotere og selge diverse produkter. Det fikk de ikke gjøre. – Jeg syntes ikke det var problematisk, og de reagerte heller ikke negativt på avvisningen, skriver biblioteksjefen. Et annet sted ville næringslivet bruke biblioteket til en prisutdeling, men ble avvist. Et tredje sted avviste også kommersielle virksomheter, begrunnet med at alle har hatt «økonomi til å leie møtelokaler andre steder.» De avviste også forespørsler fra kommunen, også begrunnet med at «studenter, frivillige og andre med ingen eller lav betalingsevne skal prioriteres».

Det er altså manglende kapasitet og ønsket om ikke å blande bibliotek og kommers som ligger bak de fleste avvisninger om å låne møtelokaler.

Som en mer kuriøs sak kan nevnes at et bibliotek også måtte avvise en forespørsel om å arrangere vorspiel i biblioteket.

Meråpent

Flere av respondentene påpeker utfordringer som ligger i å kombinere meråpent med behov for møterom.

– Vi har fått meråpent i det ene biblioteket vårt, og hva de besøkende av lokalet bruker det til er det ikke mulig å vite, skriver en biblioteksjef.

– Vi har ikke møterom, men i og med at biblioteket er meråpent, så er det jo mulig for hvem som helst og samles her, uten å spørre først, skriver en annen.

Svarene tyder ikke på at den meråpne tida brukes til møter som innebærer noen problemer. En biblioteksjef skriver at de oppfordrer befolkningen til å bruke biblioteket som de vil innenfor Kardemommelov-prinsippet:

– Vi har ikke et eget møterom til utlån, men biblioteket er meråpent, og vi får jevnlig forespørsler fra lag og foreninger om de kan ha møtene sine i våre lokaler, skriver han.

– Om noen ønsker å avholde borettslagets årsmøte i et meråpent bibliotek er det jo strengt tatt ingen som kan kontrollere det, så lenge de ikke oppfattes som forstyrrende, skriver en annen.

Neppe amerikanske tilstander

Vi har ellers her i bladet vist fram store de store utfordringene som folkebibliotekene i USA sliter med på dette området. De politiske spenningene er imidlertid vesentlig større blant amerikanere, enten det gjelder politiske partier, klasse eller etnisitet. Men i USA har de også demokratiske tradisjoner med dype røtter. Folkebibliotekene inngår i denne tradisjonen. Alt dette gjør at folkebibliotekenes bidrag til ytringsfrihet og motstand mot diskriminering, det skaper tungt engasjement.

I Norge er det ikke store utfordringer med å håndtere ytringsfriheten gjennom utlån av lokaler. Ikke så langt i hvert fall. Det er heller ikke noen grunn til å tro at vi skulle få «amerikanske tilstander» i Norge. Men dilemmaene som ligger i avveiningen mellom å slippe til ytringsfriheten og begrense diskrimineringen, de må drøftes og håndteres igjen og igjen.


[Artikkelen er også publisert i Bibliotekaren nr 1 – 2019]