Sannhet, post-sannhet, løgn og bullshit

Vi nærmer oss post-sannhet når språket brukes til å utføre strategiske manøvrer uten å måtte rette seg etter fakta eller virkeligheten, sier Lars Fr. H. Svendsen. (Foto: Aud Gjersdal)

Kunnskapsorganisering dreier seg om å tilrettelegge for formidling av informasjon. Bibliotekene skal støtte opp om den enkeltes søking etter sannhet. Men hvilket forhold har informasjonen vi formidler til sannhet og beslektede begrep? Professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, Lars Fr. H. Svendsen, gav et dykk ned i det grunnleggende med foredraget «Sannhet, post-sannhet, løgn og bullshit».

Tekst: Aud Gjersdal, frilansjournalist

Svendsen begynner med å definere begreper. Diskusjonene i dag dreier seg ikke om sannhetsbegrepet, men om hva som er sant, og hvem som besitter sannheten. ‘Sannhet’ kan her defineres hverdagslig som at «noe er sant, hvis det er sånn det er».

Det nyere begrepet ‘sannaktighet’ brukes der en gir følelsesmessige begrunnelser for sine oppfatninger, også om faktaspørsmål.

– Jeg føler at det er sant at. Sannhetsverdi avgjøres ikke av et saksforhold uavhengig av taleren, men av talerens følelsesliv: En emosjonell sannhetsteori der noe er sant, hvis det føles sant, sier Svendsen, og påpeker at en da ikke lengre kan skjelne mellom at noe oppleves som sant og at det virkelig er sant. Det blir umulig å ta feil.

– ‘Sannaktighet’ ble myntet av komikeren Stephen Colbert til å beskrive den retoriske strategien der en lar magefølelsen avgjøre hva som er sant, snarere enn å bygge på etablerte fakta og logikk, sier Svendsen. Med dette begrepet nærmer vi oss ‘post-sannhet’.

Post-sannhet

– Med ‘post-sannhet’ menes en tilstand hvor sannheten, slik vi tradisjonelt har forstått den, ikke lenger har noen normativ kraft og at språkets eneste funksjon, særlig i politikken, er å utføre ulike strategiske manøvrer uten at en trenger rette seg etter fakta eller virkeligheten, sier Svendsen. Oxford Dictionaries, som i 2016 kåret dette som årets ord, definerte begrepet til å betegne en situasjon der den offentlige opinionen mer blir formet av appeller til følelser og den enkeltes trosforestillinger, enn objektive fakta.

– Det avgjørende er om virkeligheten overskrider våre oppfatninger om den og kan tjene som korrektiv til oppfatningene. Hvis påstandene våre mangler et slik korrektiv så vil ikke språket kunne være annet enn et strategisk spill, sier han, og forteller videre at i en verden av post-sannhet vil man ikke søke etter fakta som korrigerer, men fakta som bekrefter egne oppfatninger. Samtidig har vi alle en naturlig tendens til å søke bekreftelser på egne oppfatninger og unngå fakta som motsier dem. Likevel aksepteres fortsatt skillet mellom det som er sant og det en tror er sant. Svendsen siterer Ronald Reagan som innrømmer sin delaktighet i Iran-Contras skandalen:

«Jeg fortalte det amerikanske folk at jeg ikke byttet våpen mot gisler. Mitt hjerte og mine beste hensikter forteller meg at det er sant, men fakta og bevis forteller meg at det ikke er det.»

Reagan anerkjenner her et skille mellom fakta og det som ikke er fakta, og at det finnes fakta som kan vise noe annet enn hva følelsen måtte fortelle.

Ideenes markedsplass

Vi er avhengig av kunnskap fra andre, og velger å tro på noen og ikke andre.

–Filosofen John Stuart Mill forsvarte ytringsfriheten med at alle oppfatninger burde møtes til dyst på ideenes store markedsplass. Han forutsatte at det finnes en eneste stor markedsplass. Nå er der en myriade av deloffentligheter, sier Svendsen. Noen av disse er informasjonssjakter eller ekkokamre. En sjakt lar et begrenset utvalg av informasjon komme inn, slik at det er en mangel på andre perspektiver. Den er likevel prinsipielt åpen. Ekkokamre har et lokk og stenger aktivt alternativ informasjon ute. Ved å studere responsen fra andre, kan en finne ut om en er i en sjakt eller ekkokammer. Dersom synspunktet en ytrer tas i betraktning, så er det en sjakt.

–I ekkokammeret bortdefineres folk med avvikende oppfatninger som upålitelig, og fordi de er upålitelige, så er det heller ikke nødvendig å se nærmere på sannhetsgehalten i det de sier, sier han. Begge disse formene for deloffentligheter er problematiske. Når en befinner seg der, så får en bare gjentatt det en har hørt før, og blir mer sikker.

– Du har ikke noen grunn til å bli mer sikker hvis det du eksponeres for kun er en gjentakelse av samme informasjon fra samme kilder, sier han.

– Det er først ved å prøve å løfte ideene utenfor ekkokammeret, ved å slippe andre oppfatninger inn, at vi får noe som likner på ideenes store markedsplass. Da kan en få bekreftelser som er verd noe. Men da må en respektere spillereglene, understreker Svendsen.

Løgn og bullshit

Løgn er et brudd på spillereglene, og er å fremsette påstander som en selv oppfatter som usanne, i den hensikt å villede noen.

– Hva dersom en ikke bryr seg om det en sier er sant eller usant, og bare vil oppnå en bestemt virkning? Da farer en med bullshit, sier Svendsen og viser til filosofen Harry Frankfurt som hevder at bullshit er en større fare for samfunnet enn løgnen, ved at den undergraver respekten for sannhet.

– Bullshitteren foregir å være sannferdig, men er en bedrager. Han forsøker å få deg til å tro at ting er annerledes enn de er, og forsøker å få makt over deg ved at dine oppfatninger skal rette seg etter hans vilje snarere enn saken selv, sier han. Dette er umyndiggjørende, samtidig som at demokratiske samfunn er avhengig av tillit for å kunne fungere.

– Vi har krav på sannferdig informasjon slik at vi kan ta informerte valg om hvordan samfunnet bør utvikle seg, sier han, og peker på to dyder for dette.

Dyder for fremskritt

Svendsen viser til den britiske filosofen Bernard Williams, som fremhever to dyder, nemlig oppriktighet og nøyaktighet. Oppriktighet gjør at en sier det en tror er sant. Nøyaktighet gjør at en legger ned et minimum av innsats for å undersøke saken. Besittelse av disse to dydene gjør en pålitelig, slik at andre kan stole på informasjon en avgir.

– Et levedyktig demokrati behøver friksjon. Det er aldri bra i et demokrati at for mange er for enig i for mye, sier han. Vi må være åpne for at vi kan ta feil.

– Hvis det skal skje fremskritt i forståelsen av oss selv, andre og verden, så må folk kunne presentere, diskutere og kritisere ideer. En kan fastholde visse oppfatninger som sanne uansett hvilken makt noen med en annen oppfatning måtte ha. Det finnes en standard for bedømmelse av oppfatninger og den føyer seg ikke etter maktbruk. Sannheten er de svakes våpen, understreker Svendsen. Sannhet er forutsetningen for sivilisasjon, og uten respekt for sannhet og tillit forvitrer den, og vi får isolerte grupper og individer.

–Vi lever foreløpig ikke i en verden av post-sannhet. Offentligheten er mer oppsplittet i deloffentligheter, det finnes ekkokamre, men de fleste bryr seg om sannhet og usannhet. De ser ikke på språket kun som et strategisk spill for å score poenger. Dette forutsetter tillit og den hviler på antakelsen om at den som snakker er oppriktig og nøyaktig, avslutter Svendsen.


[Artikkelen har stått i Bibliotekaren nr 2-2019]