Open Access – et spørsmål på linje med gratisprinsippet?

Forskning gir resultater som publiseres, og som nye forskere står på når de strekker seg videre. Forskning er både et individuelt og et kollektivt fenomen. Og det er et marked med store penger. Bibliotekene spiller en viktig rolle i å understøtte forskningskollektivet. Og bibliotekarene deltar i kampen om tilgang til forskningsresultater. Blant annet gjennom bevegelsen for Open Access.

– Universitetet som institusjon burde ha plikt til å ivareta sin egen hukommelse, sa professor Rune Nilsen til forskning.no tidligere i vår. Han er en av de tydeligste forkjemperne for Open Access i det norske akademiske miljø for tida. Under BIBSYS-møtet i april holdt han foredrag om åpen publisering, og han ledet Forskerforbundets seminar om samme tema i juni. Med bakgrunn i sitt fag internasjonal helse har han over tid sett urovekkende trekk i hvordan forskningsresultater publiseres og gjøres tilgjengelig. Eller utilgjengelig, alt etter hvordan man ser det.

– Universitetet som institusjon burde ha plikt til å ivareta sin egen hukommelse, hevder professor Rune Nilsen. (Foto: Erling Bergan)

– Forskning som ikke brukes, er bortkastet. Nettopp derfor kan vi ikke systematisk stenge store deler av forskningsmiljøene i verden ute fra den, sier Nilsen, og legger til: – Hvis vi i Norge sliter med å finne råd til å abonnere på alle de nødvendigste tidsskriftene, hvordan tror du da de har det i India?.

Prisvekst på tidsskrifter

Open Access har på kort tid blitt et stort og svært viktig tema i akademiske kretser. Og bibliotekenes erfaringer spiller en viktig rolle. Endringene i markedet for forskningsresultater står i grell kontrast til de muligheter digitalisering og internett gir for allmenn distribuering. Galopperende priser på tidsskriftabonnement, distributørenes pakkeløsninger for abonnementene og den vanskeligere tilgangen på tidsskriftartikler som følger av dette, er møtt med stigende uro i akademia. Open Access peker ut en måte å lagre og gjøre tilgjengelig forskningsresultater som ellers ville være vanskelig for mange å nå fram til.

Bibliotekarer er aktive og blir lyttet til i denne debatten, som på dette og vis kan bli fag- og forskningsbibliotekenes svar på folkebibliotekenes store debatter om gratisprinsippet. Ikke fordi sakene er like, men fordi de begge dreier seg om strukturer for bred og demokratisk spredning av kunnskap, hver på sin arena.

Fritt tilgjengelig

Hva ligger så i begrepet Open Access? I følge Norsk Digitalt Biblioteks nettsted www.openaccess.no innebærer Open Access at vitenskapelige publikasjoner gjøres fritt tilgjengelig på internett. Forfatter eller opphavsmann beholder opphavsretten til publikasjonen, men gir brukere tillatelse til å lese, laste ned, kopiere, distribuere, skrive ut, søke i eller lenke til fullteksten uten å forlange vederlag.

Dagens virkelighet er dessverre en helt annen: Ved universitet, høgskoler og forskningsinstitusjoner over hele verden blir det produsert store mengder forskningsresultater. Ofte med offentlig finansiering. Forskerne bearbeider så disse resultatene til tidsskriftartikler beregnet på sine faglige miljø. Tidsskriftene sender innkomne artikler, som de har mottatt gratis, til andre forskere, som – igjen gratis – foretar en faglig vurdering av artiklene. Dette kalles fagfellevurdering, eller peer review, og er en viktig kvalitetssikring innen de høyt ansette tidsskriftene i den akademiske verden. Det paradoksale er imidlertid slutten på denne ”produksjonskjeden”: Det ferdig trykte tidsskriftet kommer tilbake til blodpris, faktisk så dyrt at universitetsbibliotek har problemer med å kjøpe og gjøre tilgjengelig forskningsresultatene fra deres egne forskere.

Rettigheter

Spørsmålet om forskernes eierskap til sine egne artikler er dermed et viktig spørsmål. I mange sammenhenger er alle rettigheter overført til forlaget. I andre tilfelle er rettighetene beholdt av forfatteren. Og det finnes varianter av beholdte og overførte rettigheter.

Det er nemlig ikke nødvendigvis så enkelt som å si at forfatter skal ha alle rettigheter. Punktum. Forlaget har foretatt en tilpasning av artikkelen, med oppsett og layout. Derfor er begrepene preprint og postprint sentrale begreper i debatten om Open Access. En preprint-artikkel er den foreløpige versjonen av en forskningsartikkel, ennå ikke publisert i et tidsskrift med fagfellevurdering. En postprint-artikkel er slik den framstår etter resultatene av fagfellevurdering. Postprint kan være identisk med den endelig trykte versjonen, eller en versjon fra stadiet før, altså uten bearbeiding til tidsskriftets layout.

Disse forskjellene kan synes små for noen, men i den akademiske tidsskriftbransjen er dette viktige spørsmål. For mange forskere kan inngå avtaler som gjør at de beholder retten til en preprint-versjon, men ikke til postprint. Og dermed kan de selv disponere bruken av denne versjonen, for eksempel ved å deponere den i sin egen institusjons åpne filarkiv – altså Open Access. Forskningsinstitusjonen vil med dette kunne akkumulere de dokumenterte forskningsresultatene produsert av sine egne ansatte. Og Rune Nilsen vil kunne se det han mener burde være en selvfølge: Universitetet ivaretar sin egen hukommelse.

– Det er flere artikler jeg har skrevet som i dag ikke er tilgjengelig for allmennheten, sier Rune Nilsen. Han samarbeider blant annet med forskere i Afrika, og ser hvordan dette langt fra bare er et problem i Norge, det er også et stort problem i perspektivet nord-sør. Åpne institusjonelle arkiv kan være ett bidrag til å bryte den vonde sirkelen.

Fagfellevurderinger

Det er ingen tvil om at Open Access har mange aspekter som krever avklaring. Rollen som fagfellevurderingen ivaretar er ett viktig spørsmål. Hva hvis de tradisjonelle tidsskriftene ikke skal fylle en rolle med kvalitetssikring gjennom anonymisert fagfellevurdering? Kan det tenkes fagfellevurdering i full offentlighet? Under en nordisk workshop i Helsingør i april ble nettopp dette problematisert. Det er nemlig ikke like greitt for alle forskere å bli kritisert i full offentlighet. Og dersom ny forskning i hovedsak skal bygge på preprint-artikler, der vesentlige endringer er gjort etterpå, hva da med forskningskvaliteten?

Det er noen steder det er gjevere å publisere enn andre. Det må ivaretas. Og da tror jeg ikke preprint-opplegget har noen som helst slags verdi, sa professor Karin Gundersen. (Foto: Erling Bergan)

Fagområdenes tradisjoner

Forskjellene i publiseringsmønster mellom ulike fagområder er et annet problemområde. Innen samfunnsvitenskapene og humaniora er det en større andel publisering på nordiske språk, sammenlignet med for eksempel naturvitenskapelige fag. Dessuten publiseres en større del av forskningsresultatene innen samfunnsvitenskap og humaniora i monografier og vitenskapelige bøker.

Verdien av å publisere i engelskspråklige tidsskrift er det også delte meninger om innen akademia. Og for en språk- eller litteraturforsker innen for eksempel fransk, vil publiseringsvalgene igjen se helt annerledes ut.

– Jeg skriver på fransk og publiserer i franske tidsskrift og på franske forlag, og gir fra meg mine rettigheter hver gang. Men jeg er lykkelig over å bli lest av andre forskere innen mitt eget felt. Og da må jeg skrive på fransk, sa professor Karin Gundersen under Forskerforbundets Open Access-seminar. Hun la vekt på at det måtte være konkurranse mellom publiseringskanalene. – Vi jobber for å komme på trykk der hvor det er viktigst, der de fleste leser, der vi får flest poeng. Dette gjaldt også før tellekantsystemet. Det er noen steder det er gjevere å publisere enn andre. Det må ivaretas. Og da tror jeg ikke preprint-opplegget har noen som helst slags verdi. Når jeg klikker meg på inn på gratis franske steder på nettet, så må jeg lese med den største skepsis. Jeg kan bare lese dette når jeg selv kan det godt, slik at jeg selv kan kvalitetssjekke det, sa Gundersen.

Og fransk-professoren la vekt på at forskere må kikke andre forskere i korta: – De som har greie på det, må også sitte og redigere, sa Karin Gundersen, som dermed tydeliggjorde et springende punkt i Open Access-debatten: Er forskningsproduktet egentlig kommet i mål før fagfellevurderingen? Hvilken forskningsmessig verdiøkning ligger i det arbeidet som tidsskriftene gjør? Og hvordan kan Open Access sikre dette elementet i verdikjeden?

Opphavsretten

Helge Rønning la under Forskerforbundets seminar i juni vekt på opphavsrettens betydning i forhold til Open Access. – Opphavsretten er faktisk en av de strørste utfordringene innenfor dette systemet. Og det må tas alvorlig. Det er ikke slik at forfattere uten grunn overfører enerett til å publisere artikler til forlagene. Det er med god grunn, og ofte med velberådd hu, selv om de vet at de mister sine rettigheter, sa han, og viste til at opphavsrettlovgivning ikke er lik fra land til land. – Vi står her overfor to opphavsrettssystemer som står mot hverandre, nemlig den amerikanske tradisjonen, som snakker om copyright, og den europeiske, som snakker om åndsverksrett, som lar det være noen rettigheter hos opphavsmannen. Den eneste rettigheten du ikke kan overføre, er dine ideelle rettigheter. Dette er et viktig poeng i denne sammenhengen. Det har med å gjøre med frihet, som opphavsmann og forsker, i forhold til hvor du vil publisere.

Jeg synes de som arbeider for Open Access i alt for liten grad har tatt inn over seg hva slags rettighetsforhold vi beveger oss inn i, sier Helge Rønning. (Foto: Erling Bergan)

– Fordi det er lagt ut på nett, og ikke eksplisitt står at dette kan brukes fritt, så er det likevel belastet med opphavsrett. Og selv om det står at det kan brukes fritt, så er det fremdeles noen rettigheter som ligger der, blant annet de ideelle rettighetene. Vi må være oppmerksom på hva slags rettighetsforhold vi beveger oss inn i, når vi gjør dette. Det synes jeg de som arbeider for Open Access i alt for liten grad har tatt inn over seg, sa Helge Rønning.

Veier til Open Access

Det er to veier til Open Access. Enten: Forlag kan velge å la sine tidsskrifter eller enkelte artikler være gratis tilgjengelige på internett. Utgifter ved publisering dekkes i de fleste tilfeller av forfatter eller institusjonen forfatter er ansatt ved. De viktigste forlagene er Public Library of Science og BioMed Central. Directory of Open Access Journals (DOAJ) er en oversikt over open access tidsskrifter. Eller: Åpne publiseringsarkiv, der forfattere egenarkiverer sine forskningspublikasjoner fritt på internett i åpne arkiv som f.eks. Bergen Open Research Archive (BORA). Det er den siste metoden som diskusjonen i hovedsak dreier seg om.

Av de ca 24.500 vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering som finnes i verden i dag, er det bare om lag 1100 som er tilgjengelige som såkalte digitale ”open access journals”, i følge Forskerforbundet.

Situasjonen i Norge

I Norge er det først og fremst universitetene sammen med Universitets- og Høgskolerådet (UHR) som har arbeidet for Open Access. Men prinsippene støttes også av regjeringen. Utdannings- og forskningsdepartementet mener at utviklingen av åpent tilgjengelige tidsskrifter og publikasjonsarkiver er en positiv utvikling som vil bidra til økt formidling og bruk av forskningsresultater. UHR har siden 2005 støttet opp under Open Access bevegelsen, og har dette som del av sin strategi.

Et viktig prosjekt som er igangsatt i Norge er NORA, med Arne Jakobsson som prosjektleder. Han er underdirektør ved Bibliotek for medisin og helsefag, ved Universitetsbiblioteket i Oslo. NORA står for ”Norwegian Open Research Archives”, og er en Nasjonal søketjeneste for vitenskapelig informasjon i åpne institusjonelle arkiv. Hovedmålet med prosjektet er å fremme en mer samordnet og kraftig utvikling av åpne institusjonelle arkiv i Norge. Prosjektet omfatter kun åpne institusjonelle arkiv med vitenskapelig informasjon inklusive studentoppgaver fra UH-sektoren. Prosjektet er et samarbeid mellom UB Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim, og fem høgskoler i samarbeid med Norsk Digitalt Bibliotek, som bidrar med finansiering.

Underdirektør Arne Jakobsson ved Bibliotek for medisin og helsefag, Universitetsbiblioteket i Oslo, er en drivende kraft i arbeidet med Open Access i Noreg, som prosjektleder for NORA. (Foto: Erling Bergan)

Institusjonsarkiv

De fire store universitetene i Norge har selv etablert åpne institusjonelle arkiv og har et samarbeid. De statlige høgskolene og andre aktører har kommet relativt kort på feltet. Institusjonens størrelse gjør dem avhengig av samarbeid med andre, og av nasjonale initiativer. Derfor er NORA et viktig prosjekt for utvikling av Open Access i Norge.

DUO er et system for nettbasert publisering av elektroniske vitenskaplige publikasjoner ved Universitetet i Oslo (UiO). DUO er en forkortelse for ”Digitale utgivelser ved Universitetet i Oslo”. Systemet er en nettjeneste for ansatte og studenter ved UiO, ivaretar publisering og arkivering av elektroniske dokumenter forfattet ved UiO, og har en del støttetjenester for blant annet dokumentavlevering og forfatterstøtte. DUO eies av Universitetsbiblioteket og har Arne Jakobsson som prosjektleder.

BORA (Bergen Open Research Archive) er et institusjonelt arkiv for faglig og forskningsrelatert materiale fra Universitetet i Bergen. Her finnes fulltekst av fagfellevurderte artikler, avhandlinger, masteroppgaver og annet materiale.

Harmonisering

Den nasjonale søketjenesten skal bruke en felles standard (OAI-PMH) for å samle inn metadata fra de lokale åpne institusjonelle arkivene og gjøre dem søke- og presenterbare i ett enhetlig grensesnitt. NORA-prosjektet påpeker selv at når antallet åpne institusjonelle arkiv øker, øker behovet for interoperabilitet. Man trenger et konsistent miljø for utbytte, spredning og gjenvinning av metadata.

Høstingen forenkles når de åpne institusjonelle arkivenes modeller er harmonisert ved hjelp av en felles metadatamodell. Det er en klar fordel for de lokale åpne institusjonelle arkivene å eksponeres i en nasjonal søketjeneste, da det gir maksimal synlighet også for små arkiv. NORA-prosjektet ser det derfor som en viktig oppgave å kontakte lokale aktører og se til at de forbereder de lokale åpne institusjonelle arkivene for høsting.


FAKTA:

Fordeler med Open Access

  • Forskerne får et sentralt, elektronisk arkiv for sine forskningsarbeider. Arbeidene kan dermed enkelt spres til kolleger og interesserte fagmiljøer noe som igjen vil føre til at den enkeltes forskning vil bli mer synlig (større ”impact”).
  • Institusjonen blir mer synlig. De publiserte forskningsresultatene brukes til markedsføring i forhold til bevilgende instanser og for potensielle studenter eller ansatte.
  • Ved at en rekke forskningsinstitusjoner verden over velger å gjøre dette blir forskningsresultater et felles gode. Dette er viktig bla. i utviklingsland der tilgang til forskningsresultater fra vesten ofte er vanskelig å få til.

(Fra Norsk Digtalt Biblioteks nettsted openaccess.no)

Opphavsrett ved egenarkivering

De fleste større vitenskapelige forlag som f.eks. Elsevier, Springer m.fl. krever vanligvis at forfattere av vitenskapelige artikler overlater rettigheter for artikkelen til dem. Du vil f.eks. gi fra deg økonomiske rettigheter til ditt verk og må eventuelt be om tillatelse til å videredistribuere artikkelen, lage opptrykk etc. I noen tilfeller mister du også retten til å egenarkivere artikkelen din i institusjonelle arkiv eller tilsvarende tjenester.

(Fra Norsk Digitalt Biblioteks nettsted openaccess.no)