Kvalifikasjonskrav i folkebibliotek – en analyse av stillingsutlysninger

Analyse av stillingsutlysninger i 2005, 2010 og 2015 viser nedgang i andelen som krever bibliotekarutdanning. Spesielt merkbart er dette i storbybibliotekene, der andelen utlysninger med slike krav har sunket fra 80 % til 0 % på disse ti årene. Det er også et tydelig skifte mot å vektlegge personlige egenskaper over utdanning og erfaring. Dette er noen av funnene i Beate Bjørklunds masteroppgave.

Beate Bjørklunds masteroppgave ved OsloMet er grunnlaget for denne artikkelen. (Foto: Privat)

UTDANNING OG ETTERSPØRSEL. ♦  I løpet av min tid som masterstudent ved OsloMet innen bibliotek – styring og ledelse har folkebibliotekenes ansettelsespolitikk vært gjenstand for diskusjon i flere fora. Storbybiblioteksjefene kom i 2014 med følgende uttalelser «Bibliotekarutdanningen er ikke tilpasset fremtidens behov» og «Storbybibliotekene rekrutterer i dag annen kompetanse enn den tradisjonelle bibliotekaren».

Ikke lenge etter kom stillingsutlysningen for det nye biblioteket på Tøyen, der Deichmanske bibliotek etterspurte «litteraturformidler […] DIY-oppfinner […] kokk og kunstner» og nevnte ikke tittelen bibliotekar. Heller ikke under kvalifikasjoner ble bibliotekutdanningen nevnt, i stedet ble den mer generelle termen «relevant høyere utdanning» benyttet. Stillingsutlysningen utløste en debatt i offentlig forum, og inspirert av samfunnsdiskusjonen ønsket jeg å gi et mer objektivt bilde på utvikling i samtiden da jeg valgte tema for min masteroppgave og tilhørende forskningsstudie.

Hva arbeidsgiver ser etter

Jeg har undersøkt om bibliotekarprofesjonens jurisdiksjon over folkebibliotekene ble svekket i perioden 2005 til 2015, gjennom å undersøke hvilke kvalifikasjoner arbeidsgiver ser etter i ansettelsesprosessen ved å gjøre en kvantitativ innholdsanalyse av bibliotekfaglige stillingsutlysninger fra perioden. Oppsummert er studien basert på analyseenheter i form av stillingsutlysninger for folkebibliotek, lagt ut på nav.no i årene 2005, 2010 og 2015, som tilsetter i faste, bibliotekfaglige stillinger. Datautvalget fra NAV var på 830 stillingsutlysninger og resulterte, etter at avgrensningskriteriene ble benyttet, i 235 avkodede stillingsutlysninger.

Jeg har i studien definert en bibliotekfaglig stilling som stillinger med stillingsansvar for bibliotek- og tjenesteutvikling, samt formidling til brukerne. Det var nødvendig med en annen definisjon enn «stillinger som etterspør bibliotekutdanning», for å kunne undersøke en eventuell endring i behovet for bibliotekutdanning. Min definisjon har sitt utgangspunkt i definisjonene til ALMPUB og R. David Lankes.

Antall utlysninger øker

Antallet stillingsutlysninger per år har økt i løpet av perioden som ligger til grunn for denne studien, og i 2015 hadde antallet utlyste stillinger økt fra 34 i 2005 til 124 i 2015, en økning på 265 prosent. I 2010 var antallet 77, og som vist i Figur 1, kan økningen uttrykkes tilnærmet lineært. Utviklingen var altså gradvis, noe som underbygger at endringen ikke skyldes eventuelle mangler ved NAVs innsamling av stillingsutlysninger.

 

Figur 1. Årlig utvikling av antall stillingsutlysninger i prosent

 

Samtidig var det, ifølge Nasjonalbibliotekets rådata, en reduksjon i samlet antall ansatte i folkebibliotek i perioden. Videre har antallet pensjonistmedlemmer hos Bibliotekarforbundet økt, en utvikling som støttes av data fra Aa-registeret. Samlet sett er det derfor svært godt grunnlag for å fremme en hypotese om at økningen i antall stillingsutlysninger over tid skyldes et generasjonsskifte i folkebibliotekene.

Stillingsutlysningene er ellers relativt jevnt fordelt innen fylkene med et gjennomsnitt på 5 prosent og en median på 4 prosent. Oslo topper likevel tabellen med 15 prosent av stillingsutlysningene. Også innen kommunestørrelse er fordelingen nokså lik (fra 18 % til 33 %).

Kommunestørrelse er kategorisert i fire variabelverdier. Jeg har valgt å fastsette tre variabler etter folketall, basert på en aggregert SSBs standard. Den fjerde variabelverdien «Storbybibliotekene» består av landets seks største kommuner, og dermed også folkebibliotek. Avgrensningen er basert på deltakerne i storbybibliotekene, og utgjør følgelig Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Bærum kommune (Danielsen et al., 2014).

Utdanningskrav

Det finnes ikke et lovfestet krav om bibliotekutdanning for stillinger i folkebibliotek, med unntak av biblioteksjefstillingen. Likevel har det vært vanlig at bibliotekutdanning etterspørres, og i mange tilfeller kreves, også ved tilsetting til andre stillinger. Ut av 235 stillingsutlysninger var det kun 4 prosent som ikke etterspurte høyere utdanning, og av disse var nesten fire av fem (78 %) deltidsstillinger, noe som sannsynligvis var bakgrunnen for at det ble lagt få føringer for utdanningskrav til disse stillingene.

Totalt ble det stilt krav om bibliotekutdanning i 57 prosent av stillingsutlysningene. Ved sammenligning av krav om bibliotekutdanning med utlysningsår vises en tydelig nedgang i perioden 2005 (79 %) til 2015 (49 %), vist i Figur 2.

 

Figur 2. Krav om bibliotekutdanning i et tidsperspektiv

 

Bibliotekutdanningen ble nevnt i 84 prosent av stillingsutlysningene, med en nedgang i perioden fra 2005 (94 %) til 2010 og 2015 (82 %). Av de 16 prosent der bibliotekutdanning ikke ble nevnt spesifikt etterspurte 61 prosent av disse i stedet «relevant utdanning». Det er naturlig å anta at kommunene i denne ordlyden også aksepterte bibliotekutdanning som betydningsfull, men den ble ikke spesifisert. Videre ble andre utdanningsmuligheter nevnt i sammenheng med 23 prosent av stillingene der bibliotekutdanning var etterspurt. Når alle stillingene som nevnte annen utdanningsbakgrunn enn bibliotek ses under et, uavhengig av om det var i kombinasjon med bibliotekutdanning eller ikke, ble «annen relevant utdanning» nevnt i ca. fire av fem utlysninger.

Generelle egenskaper

Personlige og mellommenneskelige egenskaper ble etterspurt i 95 prosent av stillingsutlysningene. Ikke uventet toppes egenskapslisten, når den sorteres etter popularitet, av «samarbeid», «personlig egnethet», «serviceinnstilt» og «selvstendig». Disse egenskapene er generelle egenskaper som ofte etterspørres på tvers av yrkesgrupper, og at de var ønsket i mer enn 50 prosent av stillingsutlysningene er derfor som forventet.

Etterspørselen etter de samlede personlige egenskapene økte over tid, med en tilvekst på 113 prosent mellom 2005 og 2015. Dette indikerer en tendens i retning av en større vektlegging av personlige karakteristika enn det tidligere har vært, noe som underbygges av at «personlig egnethet vektlegges» har hatt en økning på 128 prosent i perioden 2005 (29 %) til 2015 (67 %), vist i Figur 3.

 

Figur 3. Personlig egnethet i et tidperspektiv

 

Mens de fleste generelle egenskapene var konstante i perioden 2005 til 2015 har andre egenskaper som «fleksibel» og «utviklingsorientert og visjonær» hatt en økning over tid, sistnevnte fra 9 prosent i 2005 til 55 prosent i 2015.

En forklaring kan være knyttet til endringen i formålsparagrafen i folkebibliotekloven fra 2013, da loven ble tillagt følgende ordlyd: «Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Etter endringen var det en signifikant økning i etterspørselen etter egenskapene «engasjert», «kommunikasjon», «relasjonsbygger» og «taler», noe som underbygger en søken etter personale som kunne oppfylle formålsparagrafen ved å være dyktige oratorer og ordstyrere, og som kunne etablere samarbeidsavtaler med andre personer og institusjoner. I 2015 var det dessuten et oppsving i etterspørselen etter samfunnsinteresserte søkere, noe som også kan knyttes til utviklingen av debattarenaer i bibliotekene.

Selv om det var endring i etterspørselen etter personlige egenskaper som kan knyttes til formålsparagrafen var denne kanskje ikke så stor som forventet. Dette kan ha sammenheng med bibliotekenes størrelse og mulighetene de har for å tilsette med fokus på arrangementer.

Endringer i lov og forskrifter

Nedgangen i etterspørselen etter bibliotekfaglig utdanning mellom 2010 og 2015 kan sees i sammenheng med lov- og forskriftsendringene som trådte i kraft i 2014, og diskusjonen som ledet opp til dem. Endringen i §2 i Forskrift om kvalifikasjonskrav i bibliotekene (2013) innebar en reduksjon i kompetansekravet ved å åpne for at alle med «bachelor- eller høyere grad med minst 60 studiepoeng i bibliotekspesifikk påbygning» kunne tilsettes som biblioteksjef. Videre åpnet § 3 for at kommuner med «minst fem årsverk som oppfyller kvalifikasjonskravene i § 2» kan «ansette biblioteksjef uten bibliotekfaglig utdanning».

Samtidig som det ble åpnet for en bredere forståelse av hvilken utdanningsbakgrunn en biblioteksjef kan ha, ble § 1 i folkebibliotekloven endret. Det ble lagt et ekstra fokus på at «folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt», og videre ble ordlyden relatert til folkebibliotekenes oppgave med å fremme blant annet opplysning, endret fra å være gjennom «informasjonsformidling» til «aktiv formidling».

Som et resultat av dette var folkebibliotekene ekstra bevisste på hva som var samfunnsoppdraget deres i 2015, og dette har trolig vært med på å påvirke ordlyden i stillingsutlysningene. Denne antagelsen støttes av at det i 2015 var en økning i etterspørselen etter egenskaper som kan relateres til formålsparagrafen. Dette var både i form av personlige og mellommenneskelige egenskaper relatert til å være komfortabel foran en forsamling, men også behovet for formidlingskarakteristika.

Selv om lovendringene kan være en forklarende årsak for 2015, kan de derimot ikke benyttes som begrunnelse for endringene i 2010. Noe av forklaringen her kan tenkes å være en begynnende diskusjon av den fremtidige lovendringen, og dermed en økende bevissthet rundt ansettelsespolitikken. Utdanningsbakgrunnen til biblioteksjefene i Tromsø og Drammen var eksempelvis et diskusjonstema som blusset opp da bibliotekene i 2009 ble kåret til de to beste bibliotekene i Norge (Lindstad, 2009). Den endrede prioriteringen av vektlagte personlige og mellommenneskelige egenskaper kan også skyldes samtidsendringer, som skifter mot en større forventning til blant annet utadvendthet og fleksibilitet hos ansatte som jobber i publikumsrettede yrker, eller simpelthen en generell økning av tekstmengden som benyttes i utlysningstekster.

Magefølelse om personlig egnethet

Ettersom ordlyden «personlig egnethet vektlegges» åpner for en stor grad av tolkning, er det potensielt problematisk at benyttelsen av uttrykket har økt med 128 prosent i perioden. Kirsti L. Gjerde har gjennomført en induktiv studie innen utdanningssektoren av hvordan begrepet «personlig egnethet vektlegges» praktiseres, og hva mellomledere i offentlig sektor gjør for å avdekke ønskede egenskaper ved tilsetting. Selv om hennes studie i stor grad var kvalitativ, noe som medfører at funnene vanskelig lar seg generalisere, stadfester den funn gjort i to tidligere norske studier.

Et av funnene hennes var at selv om respondentene bekreftet at personlige egenskaper var avgjørende ved tilsetting, fantes det ikke enighet om hvilke egenskaper som ble lagt i begrepet. Dette resulterte i at magefølelsen til dem som ansatte i stor grad ble styrende for hvem som fikk tilbud om stillingen.

Subjektiv tolkning av «relevant»

Vurderingen av utdanning, erfaring og kompetanse kan gjøres allerede mens en leser søknaden og den medfølgende CV-en, så fremt det er satt klare kriterier i forkant av utlysningsprosessen. Det er da relativt enkelt å avgjøre om kandidaten når opp, men stadig oftere benyttes ordlyden «relevant» noe som også her åpner for en mer subjektiv tolkning. Personlige og mellommenneskelige egenskaper, altså hvordan det kollegiale samarbeidet vil bli, er ikke like lett å vurdere på grunnlag av en søknadstekst. Samlet innebærer dette at tilsetter får en stor grad av frihet når ustrukturerte intervju benyttes for å avgjøre hvem som blir tilbudt stillingen.

På bakgrunn av utviklingen i stillingsutlysningene er økt ledelsesfrihet i folkebiblioteksektoren trolig en villet politikk. Det kan være svært positivt at lederne har mulighet til å drive aktivt med styring og ledelse, uten å være begrenset av sterke føringer i normer og rammeverk. Dette forutsetter likevel at de gjør bevisste valg, for eksempel i tilsettelsesprosessen. Om folkebibliotekene skal fortsette å vektlegge personlig egnethet i en stadig større grad, bør det derfor undersøkes hvordan de legger opp prosessen, og om mulig sørge for en større grad av bevissthet rundt hvilke egenskaper som vil være mest nyttige i tilsettingsprosessen enn den Gjerde fant i sin studie.

Storbybibliotekene
Tendensene over er ytterligere forsterket i storbybibliotekene, spesielt relatert til vektlegging av bibliotekutdanning i stillingsutlysningene. I 2005 krevde de bibliotekfaglig utdanning i 80 prosent av stillingsutlysningene, men i 2015 hadde styrken på etterspørselen endret seg. Selv om bibliotekutdanning ble nevnt som en mulig utdanningsbakgrunn i 66 prosent av stillingsutlysningene i 2015, var det da ingen som stilte krav om det. Storbybibliotekene har i stedet en økning i etterspørselen etter den videre betegnelsen «relevant utdanning», som åpner for en større grad av tolkning.

Videre skilte storbybibliotekene seg også ut når det kom til personlige og mellommenneskelige egenskaper. De vektla egenskaper som kan knyttes til den nye formålsparagrafen i større grad enn andre kommuner. De hadde også en 46 prosent større etterspørsel etter personlige og mellommenneskelige egenskaper totalt enn andre kommuner.

Storbybibliotekene regnes ofte som foregangsbibliotek, i den forstand at de har flere ansatte og mer ressurser enn andre folkebibliotek. De betjener også en tredjedel av Norges befolkning (Danielsen et al., 2014), noe som medfører at deres holdninger og handlinger påvirker sektoren som helhet. Når da biblioteksjefene offentlig kritiserer bibliotekutdanningen, uttrykker et stort behov for etterutdanning av sine ansatte, og tilsynelatende poengterer at de bevisst rekrutterer kandidater med annen utdanningsbakgrunn (Danielsen et al., 2014), er det urovekkende for bibliotekarprofesjonen at stillingsutlysningene i tråd med dette vinkles mot en stadig større vektlegging av personlige egenskaper, og følgelig av magefølelsen til dem som ansetter.

Konklusjon

For å svare på om bibliotekarprofesjonens jurisdiksjon over folkebibliotekene er svekket i senere tid, eller om dette er en tendens som kun kommer frem i debatter og mediebildet fremmet jeg en problemstilling med tre underspørsmål. Jeg vil her oppsummere svarene, og trekke en konklusjon.

Funnene viser at det i 2015 etterspørres færre bibliotekutdannede bibliotekarer enn i 2005, noe som kommer til uttrykk gjennom at kravene om bibliotekutdanning for å kunne tilsettes i stillingene er redusert med statistisk signifikans. Samtidig har det vært en liten nedgang på cirka 12 prosent i antall ganger utdanningen nevnes. Jeg kan derfor konkludere med at det er reelt at bibliotekutdanning etterspørres i mindre grad over tid, men om trenden vil fortsette, eller om det vil stabiliseres i tiden fremover er derimot uklart.

De faglige og personlige egenskapene som etterspørres i 2015, ut over utdanning viser en tilnærmet konstant etterspørsel etter bibliotekerfaring i en tredjedel av stillingene. Innenfor bibliotekrelatert kunnskap blir kunnskap om referansearbeid og kunnskapsorganisering lite vektlagt, trolig på grunnlag av at dette regnes som en naturlig del av bibliotekfaglig utdanning. Kunnskapsorganisering relatert til katalogiseringskunnskaper viser en tilbakegang over tid, noe som kan skyldes overgang til sentraliserte tjenester. Ved utgangen av perioden hadde etterspørselen etter litteratur- og formidlingskompetanse økt markant. Videre viste personlige og mellommenneskelige [egenskaper] en økt etterspørsel på 113 prosent i forhold til 2005. Det var spesielt oppgang i etterspørsel etter egenskaper som kan knyttes til endringene i formålsparagrafen i folkebibliotekloven. Samlet sett var det altså en utvikling i retning av å oppfylle den utvidede formålsparagrafen gjennom å drive aktiv formidling og aktive arrangementsarenaer.

Forskjeller etter kommunestørrelse

I forhold til kommunestørrelse skilte storbybibliotekene seg ut fra de resterende kommunene. De både nevnte og krevde bibliotekutdanning sjeldnere, til det punkt at de i 2015 ikke krevde bibliotekutdanning i noen stillingsutlysninger. Videre etterspurte de personlige og mellommenneskelige egenskaper oftere enn de andre kommunene, og hadde som forventet et større fokus på å oppfylle formålsparagrafen. Dette kom til uttrykk i form av hvilke egenskaper de hadde et ekstra stort fokus på.

Samlet sett er det derfor tendenser til en reduksjon i bibliotekarprofesjonens jurisdiksjon over folkebibliotekene i perioden. Dette vises i form av en svekking av jurisdiksjonen i lovverket, samt en svekking av jurisdiksjonen på arbeidsplassen gjennom en økt vektlegging av lite målbare kriterier som personlige og mellommenneskelige egenskaper, som samsvarer med en reduksjon i etterspørselen etter bibliotekfaglig utdanning.

 

Figur 4. Sammenstilling av utvikling av utdanning og vektlegging av personlige egenskaper

 

Referanser:

  • Lindstad, M. (2009). Nye krav til bibliotekarene. Bok og bibliotek, 76(4), 12-16.
  • Danielsen, K., Egaas, M., Nygård, B. S., Undlien, A. K., Schøning, T. O. & Indergaard, L. H. (2014). Innspill til møte om folkebibliotek mandag 5. mai 2014. [Brev fra storbybibliotekene til kulturminister Thorhild Widvey]. Kulturdepartementets arkiv, (Sak 13/2960-10). Kulturdepartementet, Oslo.

[Artikkelen er også publisert i Bibliotekaren 4/2018]