Kildekritikk på sosiale medier

På internett finnes vandrehistorier, rykter og annen desinformasjon. Den svenske frilansjournalisten Jack Werner snakket en februarkveld på Bergen offentlige bibliotek om nødvendigheten av å bli bedre på kildekritikk, også på sosiale medier.

RENT ETISK. – Journalister publiserer rettelser når de tar feil, men den impulsen har vi ikke på sosiale medier, tror jeg, sier frilansjournalisten Jack Werner. (Foto: Aud Gjersdal)

KAMPEN OM SANNHETEN.  Tittel på foredraget var «Kildekritikk og vandrehistorier på nett», og inngår i bibliotekets Fritt Ord støttede serie «Kampen om sannheten på nett». Werner er en av grunnleggerne til det svenske nettstedet for faktasjekk Viralgranskaren, som var en inspirasjonskilde til det norske Faktisk.no.

Tre elementer i kildekritikk

Werner viser skjermdumpen av en artikkel fra Wikipedia av den lovende «up and coming» artisten Lucia Cole. Albumet hennes «Innocence (Delux)» lå for salg på iTunes, og hadde solgt til platina. Med tusenvis av følgere på Twitter var hun tilsynelatende en kjendis på Internett. Leo Loera, en musikkinteressert 19-åring, fikk ikke opplysningene til å stemme. Han visste mye om musikk, men hadde aldri hørt om henne. At en artist som bare har utgitt et debutalbum selger til platina, var også merkelig. Mye i artikkelen så ut til å være skrevet av Cole selv. Loera lyttet på musikken, og syntes dette hørtes mye som Jessica Simpson, en artist han kjente.

Etter å ha søkt i YouTube viste det seg at låtene kom fra Simpsons album. Etter videre undersøkelser kom det frem at Lucia Cole ikke eksisterer.

– Man har tatt bildet fra en annens konto på sosiale medier, kjøpt Twitter følgere, lastet opp Jessica Simpson sine sanger på iTunes under nye navn og solgt dem som om det var hennes egne. Og dette tok det nitten år å oppdage, sier Werner, og peker på at denne fortellingen illustrerer tre viktige elementer i kildekritikk: Forkunnskaper, lokalkunnskap, der en f.eks vet hvordan en artikkel skal se ut, og research. Dette er viktige elementer for å håndtere problemer på sosiale medier, blant annet gjennom et uklart skille mellom det private og det offentlige rom.

Privat eller offentlig

– Vi vet ikke helt hvordan sosiale medier fungerer, hva det er, og når vi er private og når vi er offentlige, sier Werner. Politikere kan legge ut innlegg på Facebook beregnet på offentligheten, og vet at avisene vil sitere den. Men vennene der kan oppfatte samme melding som privat, og svarer deretter i kommentarfeltet. Når kommentarer beregnet for det private rom, via pressen presenteres som politikeres offentlige mening, blir det lett uklarheter.

– Når en person som er politisk talsperson ikke forstår når en er offentlig og når en er privat på sosiale medier, hvordan kan vi som ikke er vant med å være i det offentlige rommet, forventes å forstå det da, sier han.

Det kan også lett bli problematisk når vi tror vi er privat på lukkede grupper på Facebook, og dermed er ekstra frittalende om f.eks kollegaer og kunder.

– På Internett er det ikke noe som heter en lukket Facebook gruppe. Hvis det er mer enn én person i gruppen, og minst én har den tekniske kompetanse til å lage skjermdumper, da er det ikke lenger en lukket gruppe, sier han. Mindre pent skriftlig «snakk» i en slik gruppe kan etter hver lett havne både hos organisasjonens ledelse og presse, og føre til omplasseringer og oppsigelser.

Samtidig understreker Werner at publiseringsetikk er like viktig som kildekritikk. Vi bør ikke publisere informasjon som skader andre.

– Rent etisk så publiserer journalister rettelser når de tar feil, men den impulsen har vi ikke på sosiale medier, tror jeg, sier Werner.

Vandrehistorier

– En vandrehistorie er en historie som spres fra person til person i den tro at den på en eller annen måte er sann, altså illustrerer noe vi tror er sant, sier Werner. Når vi skriver lange, sinte og subjektive innlegg, og som derfor får mange delinger på Facebook, er det nesten som vandrehistorier.

– Facebook er en slags maskin som lager vandrehistorier, sier Werner. Det kanskje mest interessante er hvordan disse sier noe om sin egen tid. Forfatterne skaper og endrer vandrehistorier slik at de passer inn i et «moralpuslespill», som er det bildet vi har av dagens moral. Ofte inneholder historiene en advarsel mot å bryte samfunnets normer. Historier på Facebook kan være over hundre år gamle, og noen er tidligere beskrevet i den svenske folkloristen Bengt af Klintberg sine bøker.

Selektiv oppmerksomhet

– Hjernen er god til å innhente informasjon som den forventer seg finnes, eller som den er forberedt på å innhente. Men den er veldig dårlig på å innhente informasjon som går imot det vi tror er sant, understreker Werner. Denne bekreftelsestendensen er en tilbøyelighet til å være selektivt oppmerksom på informasjon som bekrefter våre egne oppfatninger.

– Dette gjelder også når vi sitter i fred og ro og surfer på Internett, sier han, og illustrerer det med et sitat som tidligere har sirkulert blant svenske journalister:

Et Google-søk viste ifølge Werner at sitatet er falskt.

– Så er det noen som har koblet det til Trump, for det føles bra, som noe Trump kunne sagt, sier Werner, og foreller videre at han konfronterte dette med noen journalister, og spurte hvorfor de ikke oppdaget dette.

– De svarte: Ja, ja, han kunne jo sagt dette, sier Werner. Samtidig er det slik at faktasjekk av en oppfatning, ofte oppfattes av den som har oppfatningen, som et angrep på det menneskes verdensbilde.

Kildekritiske poenger

Werner oppsummerer viktige poenger i kildekritisk research:

  • Tenk over hvilket verdensbilde du har, og hva du tar for gitt er sant.
  • Finn den opprinnelige publiseringen.
  • Det er mulig å søke med bilder i stedet for søketermer og finne nettsteder hvor og når bildet er brukt.
  • Improviser, søk på alt du kommer på. Finn nøkkelord du tror kan være brukt i sammenhengen.
  • Ikke nøy deg med den første resultatsiden til søket.
  • Bruk de verktøy som finnes, og tilpass søkingen til Google, Twitter og Facebook.
  • Les kommentarene. Kanskje har noen allerede gjort research.

Disse teknikkene kan gjøre oss bedre på kildekritisk research.

– Det finnes en uriktighet på Internett for hver og en av oss, perfekt tilpasset til hva vi tror er sant, og vi må begynne å være ydmyke, og begynne å fatte det, avslutter Werner.

Verktøy for kildekritikk