Forventer endringer i filialstrukturen

- Historiene om biblioteket som en stadig taper på budsjettene er livsfarlige. For hvis det er sant, da må vi inn i en forsvarskamp for å beholde det vi har. Men når vi nå opplever at bibliotekene er høyere på den politiske dagsorden, og blir viktigere for både politikere og befolkning, da kan vi flytte posisjonene våre videre framover. Dette er viktig å tenke gjennom når en argumenterer for bibliotek.

FILIALDØDEN: Bibliotekstrukturen i Norge har tilpasset seg virkeligheten vi befinner oss i, sier Svein Arne Tinnesand. (Foto: Erling Bergan)

Det er avdelingsdirektør Svein Arne Tinnesand som sier dette. Han er leder for Sekretariat for bibliotekutvikling i Nasjonalbiblioteket. Vi møtte ham en høstdag i hovedkvarteret ved Solli plass.

– Jeg vil høre hvordan du tenker omkring filialstruktur og antall bibliotek i landet, hadde jeg sagt da jeg gjorde avtalen om en samtale med denne sentrale representanten for vår statlige bibliotekmyndighet. – Jeg vil vite hvordan du ser på avstandene folk har til bibliotek og om hvordan du tror den kommende kommunereformen kommer til å slå inn, la jeg til.

Det er fra Solli plass at den statlige bibliotekpolitikken praktiseres. De dytter og drar i den retning de mener gir mening, i all hovedsak ved hjelp av prosjektmidler. Men også gjennom hvordan de omtaler bibliotekutvikling overfor Kulturdepartementet, politikere og lokale myndigheter.

Svein Arne Tinnesand har lang erfaring fra bibliotekutvikling, i mange roller. Han har vært fylkesbiblioteksjef, politisk rådgiver på Stortinget og leder i NBF – for å nevne noe. Vi regner med at han kjenner godt følgende bakgrunnsteppe:

Fra slutten av 80-tallet og flere tiår framover ble det i gjennomsnitt nedlagt én bibliotekavdeling i Norge annenhver uke. Vi gikk fra 1247 bibliotekavdelinger i 1990 til 686 i 2014. Antall bibliotek ble altså nær halvert.

Nå er mange urolige for om vi står foran ytterligere nedgang i antall bibliotekfilialer i Norge. Kanskje noen hovedbibliotek ryker også? Vi står jo foran en kommunereform, og erfaringene fra den danske kommunalreformen for ti år siden tilsier at det kan bli en god del færre bibliotek i Norge de kommende årene.

Stabilt antall

Men de siste 3-4 årene har antall bibliotekenheter imidlertid stabilisert seg og ligger nå på 674 bibliotekenheter, ifølge statistikken fra 2017.

– Er dette et nivå vi bør holde oss på i Norge?

– Det skal jeg ikke ha sagt. Det som har skjedd med bibliotekstrukturen i Norge er først og fremst en tilpasning til virkeligheten vi befinner oss i. En gang på 70-tallet hadde vi det høyeste antall bibliotekfilialer vi har hatt i vår historie. Og grunnen var at byene hadde begynt å bygge opp filialer, mens de ikke hadde begynt å bygge ned filialer på den tomme landsbygda. Det som skjedde i etterkant var at filialene forsvant på folketomme steder på bygda. Vi ser det i kommuner som Levanger, som fikk en egen artikkel om filialdød i tidsskriftet Prosa for noen år siden. Der ble biblioteksjefen framstilt som den som dreper de norske bibliotekene. Det samme opplevde mange av de nye biblioteksjefene som kom på 70- og 80-tallet, at den første jobben de måtte gjøre for å få til et godt bibliotekvesen, faktisk var å legge ned filialer rundt omkring. Filialer som ikke ga noen mening lenger.

– Er det ikke biblioteksjefer som står for nedlegging av filialer?

– Jo, men nedlegging av filialer er noe annet enn å skulle ta livet av norske bibliotek. Trusselen mot norske bibliotek utgjøres ikke av biblioteksjefene. Diskusjon om filialstruktur som bygger på en forståelse av at filialer må bestå fordi de allerede er der, er en diskusjon drevet fram av folk som ikke kan bibliotek.



Skuret bak kirken

– Og hvis man kan bibliotek så ville man sagt noe annet?

– Da vil man ha en bibliotekstruktur som passer til den virksomheten man skal drive. Det betyr at to ukentlige åpningstimer i skuret bak kirken på mandag er meningsløst for en biblioteksjef å bruke tid og ressurser på. Så døden til bibliotekfilialene i Norge vokste fram av en profesjonalisering av bibliotekvesenet. I den forstand hadde Prosa-artikkelen rett. Men samtidig ser vi nå at det kommer nye filialer i bydeler i Oslo, Trondheim, Fredrikstad og nå sist i Bergen. Det er fordi filialer er meningsfull satsing i befolkningstette områder.

– Med færre bibliotek opplever likevel en god del mennesker at avstanden til nærmeste bibliotek blir lengre enn før?

– Ja, men kommunikasjonsmidlene er helt annerledes nå. Bosetningsmønsteret har også endret seg.

– La meg sitere fra utredningen «Bibliotekreform 2014», som kom i 2006: «I mange kommuner kan avstand fra bosted til bibliotek være lang. Dette synes ikke å være noe stort problem for de fleste, men særlig for barn med en mindre aksjonsradius er det en fordel med et tilbud i nærmiljøet». Er det en situasjonsbeskrivelse som er god i dag også?

– Ja, det høres tilforlatelig ut. Og da må man se på hvor det bor barn. Det er ikke sikkert at det bor barn i gården øverst i bygda. Det er ikke sikkert filialen øverst i bygda bør opprettholdes, hvis folk der likevel er i stand til å ta bilen ned til sentrum for å handle hver uke.

Folketette områder

– Så halveringen av antall bibliotekavdelinger i Norge gir mening i et slikt perspektiv?

– Ja, absolutt. For noen uker siden skjedde det to veldig bra ting: Bergen bystyre vedtok å satse på bibliotekfilial i Fana, og Valle kommune i Setesdal nedla sin filial på Rysstad. Begge deler er veldig lure bibliotekpolitiske tiltak.

– Diametralt motsatt, men begge tiltakene var lure?

– Det ene var eksempel på en filial i et folketett område. Det andre var en filial som burde nedlegges fordi de ikke var i stand til å betjene den lille befolkningen som var der. De hadde ikke ressurser til å ha åpent når folk er der. Alle fra Rysstad reiser uansett til Valle sentrum for å handle. Og i Valle sentrum har de bygd nytt bibliotek som har mye større åpningstid. I tillegg kommer de til å innføre meråpent, som gjør at bibliotektilbudet til kommunens innbyggere blir enda bedre.



Samfunnet endrer seg

– Kan endring i folks reisemønster rettferdiggjøre filialnedleggelser?

– Ja, selvfølgelig.

– Kan behovet for profesjonalisering av bibliotektjenesten også rettferdiggjøre filialnedleggelser?

– Ja.

– Det er heldig da, at de to forholdene sammenfaller, at begge peker i retning av større enheter færre steder?

– Poenget er at samfunnet endrer seg. Enkelt og greit. Og den som er i stand til å se disse endringene, er ofte biblioteksjefen. Det er biblioteksjefen som sitter med filialstrukturen og ser hva som er lurt å gjøre for å sikre gode tjenester. Ingen biblioteksjefer går inn i jobben for å svekke befolkningens bibliotektilbud, de vil gjøre det bedre. Derfor skjer det strukturendringer.

– Vil du si at Kvinnherad er et eksempel på dette, hvor de på 80-tallet hadde 12 avdelinger og nå har en avdeling pluss bokbuss?

– Ja, Kvinnherad var en av eksempelkommunene ved siden av Levanger i Prosa-artikkelen jeg nevnte. Du kunne bare se på hva som skjedde i de små bibliotekfilialene, på åpningstid, besøkstall og ressursbruk. Med 12 filialer i Kvinnherad måtte du antakeligvis ha 12 eksemplarer av boka til Jon Michelet. Gir det mening, når en kommune på 20 000 greier seg med tre? Ressursbruk er absolutt en del av dette.

Filialstrukturen vil endre seg

– Om et drøyt år vil 43 nye kommuner erstatte 108 gamle. Det blir altså 65 færre kommuner. Forventer du nedlegging av flere bibliotekavdelinger i kjølvannet av kommunereformen?

– Jeg forventer en endring. I Sandefjord, som ligger et hestehode foran de andre kommunene som skal slås sammen, lager de en intensjonsavtale før sammenslåingen om at bibliotekavdelingene skal opprettholdes. Og så prøver de å tilpasse bibliotekavdelingene til den nye kommunestrukturen. Det gjør de fordi de ønsker det. Men det kommer ikke til å se sånn ut om 25 år. Heller ikke om 10 år. Kommunesammenslåingen gjør noe med de samme strukturene jeg har vært inne på tidligere. Den gjør noe med mønsteret for utbygging, bosetting og reiser. Det er klart at filialstrukturen kommer til å endre seg som et resultat av dette.

– Du forventer endring i reisemønster og demografi som følge av kommunereformen?

– Ja. Det er jo meningen. Det ligger som en peker under dette. Men også uten endret kommunestruktur ville jeg forventet en endring i filialstruktur. Kommunereformen er bare en del av de strukturendringene som skjer. Jeg tror vi fortsatt kommer til å se en endring og en nedgang i antall bibliotekenheter.

– Fra 674 bibliotekenheter og videre nedover?

– Ja. Det vil jeg tro.

– Hvor langt ned?

– Det kommer helt an på. Men fremdeles finnes det veldig mange totimersfilialer, eller varianter av disse. Og det å bytte en bok på mandags ettermiddag er kanskje ikke den måten folk bruker bibliotekene på lenger.



Hadde en funksjon en gang

– Du beskriver totimersfilialer som et dårlig bibliotektilbud?

– Nei, jeg beskriver det som et eksisterende tilbud som hadde en funksjon en gang. Tilbudet hadde to forutsetninger. Det viktigste var at transportmønsteret var annerledes. Det andre at bøker var mangelvare. Det er de ikke lenger. Bøker er noe du får absolutt over alt. Jeg har bedre bibliotektilbud på hotellet jeg bor på i syden enn jeg ville hatt i en av de tidligere filialene i Kvinnherad.

– Totimersfilialer stemmer ikke med behovet i vår tid?

– Nei.

– Vil det si at en bokbuss som stopper kanskje én time i uka, også er et tilbud som ikke stemmer med vår tid?

– Det skal du ikke se bort ifra.

Bokbuss er ikke noe mål i seg selv

– Er det en målsetting å øke antall bokbusser i Norge?

– Nei. Hvorfor skulle det være en målsetting? Jeg ser ingen grunn til det. Hvis det skulle være behov for bokbusser, så skal de selvfølgelig lages. Men det er ikke noe mål i seg selv å øke eller minke antall bokbusser i Norge. Bokbuss er et virkemiddel til å gi bibliotektjenester til befolkningen. Å kjøpe svære maskiner som du fyller diesel på og kjører rundt i Norges land, det er ikke noe mål i seg selv.

– Gjelder det samme argumentet for bokbåten?

– Ja. Det eneste som er viktig når det gjelder målsetting, er å sikre at befolkningen har et godt bibliotektilbud, som kan gis gjennom en vanlig avdeling, en bokbuss, en bokbåt eller noe annet. I nåværende regjeringserklæring åpner de for å teste ut «nye modeller for drift av bibliotek». Og det er nettopp det som må gjøres, å finne ut hva som gir best bibliotektilbud. Hvis det betyr at en finner andre måter å gjøre ting på, så kan det være fornuftig.



Vil ikke konservere struktur

– Går det an å vurdere ulikt på den ene siden bibliotektilbud som hovedsakelig skal drive lesestimulering og på den andre siden fullverdige bibliotektilbud, og at bokbuss og bokbåt tilhører den første kategorien?

– Det er mulig å tenke seg mobile tjenester som et virkemiddel til å bidra i den første kategorien. Der kunne en jo også tenke seg nesten hva som helst av interessante gode tiltak. Hva med for eksempel oppsøkende bibliotekarer? Men jeg er redd for at vi ensidig ser på struktur, noe som gir liten mening. Derfor er jeg livredd for statlige støtteordninger som bidrar til å konservere struktur. At det liksom alltid skal ligge en bibliotekfilial i Ytreneset i Grukkedal, selv om gårdene der er fraflytta og gjort om til sommerhus. Struktur er ikke verneverdig i denne sammenhengen, men et virkemiddel for å gjøre bibliotektilbudet godt.

– Jeg er livredd for statlige støtteordninger som bidrar til å konservere struktur. At det liksom alltid skal ligge en bibliotekfilial i Ytreneset i Grukkedal, selv om gårdene der er fraflytta og gjort om til sommerhus, sier Svein Arne Tinnesand. (Foto: Erling Bergan)

– Bruker Nasjonalbiblioteket noen prosjektmidler på noe som har med filialstruktur å gjøre?

– Nei, ikke bevisst fra vår side. Midlene skal bidra til at biblioteksjefen kan ivareta det overordna målet å gi gode tilbud til innbyggerne. Vi har gitt støtte til prosjekter som tester ut leveringsmåter for bøker, bok i butikk, meråpne bibliotek og mye annet for å finne ut hva som er mulig å gjøre for å gi et godt tilbud.

Gulrot for nye driftsmodeller

– Du nevnte Jeløya-erklæringen som vil se på nye driftsmodeller. Er det noen prosjektmidler som går direkte knyttet til det?

– Nei, ikke ennå. Nå har vi hatt satsinga på arena-funksjonen. Spørsmålet om nye driftsmodeller er for nytt til at vi har fått skrevet det inn i den generelle utlysninga av prosjektmidler. Den blir nok nevnt i utlysninga som kommer på nyåret. Men jeg oppfatter dette i regjeringserklæringen som en mulighet for bibliotekene til å se på samarbeidspartnere og driftsformer. Hvis de har gode tanker om det, så søker de om midler til prosjekt knyttet til det. Mye av det som skjer i norske bibliotek i dag, har jo startet med noen prosjekt med midler fra oss, og som etter hvert har blitt rullet ut som mer eller mindre faste ordninger. Det samme gjelder spørsmålet om driftsmodeller, at vi holder fram en gulrot for å få bibliotekene til å se nye muligheter.

– Nåværende statlige bibliotekstrategi går ut i 2018. Nå har kulturministeren signalisert en ny strategi for 2020-2023. Bør denne nye statlige bibliotekstrategien ha noen mål knyttet til hvor stor avstand det bør være for folk til å oppsøke et bibliotek?

– Nei.

– Er det for eksempel greit å ha 20 mil til nærmeste bibliotek?

– Mine svigerforeldre bodde på et veiløst nes mellom Mosjøen og Sandnessjøen. De måtte kjøre en halvtime med egen båt, så gå på en buss som kjørte i ti mil, før de gikk om bord i en ferge som tok én time før de var i byen der biblioteket lå. De var også de eneste som bodde på dette neset. Kanskje det er enklere for oss å si at de som bor så langt fra en bibliotekavdeling skal få det de trenger brakt hjem på en annen måte. Det hadde vært både billigere og enklere. Vinmonopolet opererer for eksempel med en avstandsgrense for hjemmelevering.

Om det faller for fort…

– Hvis filialdøden etter kommunereformen skulle bli for sterk, har Nasjonalbiblioteket da noen virkemidler som kan motvirke dette?

– Nei. Det står for så vidt i eksisterende bibliotekstrategi at en må ha et blikk på kommunereformen. Og jeg mener at vi må ha blikk på dette også videre framover. Vi bør følge med på om filialstrukturen faller sammen for fort, og vi må ha et blikk på hva det er mulig å gjøre innenfor ny kommunestruktur. Det er viktig å følge med på at kommunene endrer seg når det gjelder bibliotekpolitikken. Det bør nok nevnes også i den nye bibliotekstrategien. Det er Kulturdepartementet som eier strategien, men jeg tror det vil være fornuftig.

– Har dere kontakt med departementet når de arbeider med ny statlig bibliotek-strategi?

– Vi jobber selvfølgelig sammen med dem om dette, men det er ikke vi som avgjør hva som til syvende og sist står der. Dette er et politisk bestemt dokument.

– Er meråpent en måte å opprettholde filialer som holder på å bli nedlagt?

– Ja, det vil jeg tro. En av utfordringene for de små filialene er at de har vært avhengige av en tilsatt som kan åpne døra og holde åpent de timene. Når brukerne kan gå inn og benytte seg av tilbudet på tillit, kan det gi muligheter til å benytte filialen selv om de er på jobb mandags ettermiddag når de tradisjonelt hadde betjent åpningstid.

Meråpent er ingen parantes

– Oppfatter du meråpent som en viktig trend som bør stimuleres, eller er det en parentes i bibliotekutviklinga?

– Den forrige danske bibliotekdirektøren sa i sitt avslutningsintervju at meråpent var det punktet der det danske folk tok tilbake folkebibliotekene. Jeg tror ikke meråpent er en parentes. Løsninger som bygger på tillit og selvbetjening vil det nok heller komme mer av. Når det nå snakkes om ubetjente butikker, så peker de på meråpne bibliotek og sier at når bibliotekene har såpass tillit til sine brukere, kan butikkbransjen vise nok tillit til sine kunder. Jeg tror dette er en trend som ikke stopper sånn uten videre.

– Nasjonalbiblioteket er eksempel på et bibliotek med kun én publikumsavdeling, men som med dine digitale nettjenester kommer nærmere og nærmere folk over hele landet. Dette kan kanskje også ses som en slags meråpen tjeneste, som supplement til landets fysiske bibliotekstruktur?

– Ja, det er absolutt en måte å se det på. La meg gå en omvei om loven om bibliotekvederlag. Jon Bing og Helge Sønnerland fant en veldig god formel da de utarbeidet loven. De skulle telle antall bøker i norske bibliotek, lage et tall ut fra det, og fordele vederlag til forfattere som ble lånt ut fra norske bibliotek. Dette fungerte jo godt, bibliotekene fyltes opp med bøker, og beholdningen steg for hvert år. Dette er bøker som stort sett ble stående stille rundt omkring i norske bibliotekfilialer. Og så, til forfatterorganisasjonenes store fortvilelse, begynte tallet å falle på et eller annet tidspunkt. Vi visste at antall eksemplarer måtte tas ned, at man ikke skulle ha alle disse bøkene lagret rundt omkring i norske bibliotek. Nå har Kulturdepartementet og opphavsrettorganisasjonene begynt å utarbeide endringsforslag til loven om bibliotekvederlag. Og da snakker de om tilgang, ikke om eksemplarer.

– Og hvordan står det til med tilgangen?

– Det norske folk har tilgang til all utgitt norsk litteratur gjennom bibliotekene. Hvis du vil ha en bok, får du tak i den. I stedet for å telle opp at man har ti slitte eksemplarer av Gjengangere på skolebiblioteket, så kan vi slå fast at alle innbyggere i Norge har tilgang på Gjengangere. Og da trenger vi bare å telle tilganger.

– Men det er vel mange som foretrekker å låne en fysisk bok som er der når du trenger den?

– Ja, men dette handler om vederlag for bruken av din tekst. Hvordan du foretrekker å lese, det er en helt annen diskusjon. Men du har tilgang til alt, både digitalt og fysisk. Det gjør at du ikke trenger å ha bibliotekfilialen i nærheten av deg. Det andre er at mye av det som før ble gjort fysisk, er unødvendig å gjøre fysisk i dag. Å sjekke på side 23 hva Solstad virkelig skrev, det trenger man ikke gjøre fysisk. Å foretrekke å lese Solstad fysisk, det er greit. Men for å gjøre oppslag trenger man ikke den fysiske boka. I tillegg gir strukturen med depotbiblioteket og etter hvert et oppegående biblioteksøk, at hvem som helst kan søke etter en hvilken som helst bok og få den sendt til nærmeste bibliotek. Diskusjonene om det fysiske ved både ordningen med bibliotekvederlag og opprettholdelsen av bibliotekstruktur blir derfor litt rar, så lenge tilgang til innhold er det vi egentlig snakker om.

Mer tid, et sted å være

– Det er altså tilgangen som er Nasjonalbibliotekets anliggende, mens filialstrukturen er den enkelte bibliotekeiers valg for å gi slik tilgang?

– Ja. Men et godt bibliotek er jo mer enn tilgang. Om det bare var tilgangen om å gjøre, kunne vi ordne det meste gjennom mobiltelefonen. Den siste storbyundersøkelsen av hva folk faktisk gjør på biblioteket, viser at de som kommer til biblioteket tilbringer mer og mer tid der. Det fysiske biblioteket får en annen betydning enn å komme inn, levere og hente. Bøker finnes i dag overalt, det er et overskuddsfenomen. Et bibliotek i dag oppfattes som noe mer, som et sted som må inneholde noen kvaliteter som gjør at man vil komme. De fortalte i Valle at der kom folk helt fra Rysstad til hovedbiblioteket i Valle for å lese den nye avisa. Men filialen på Rysstad brukte de ikke. Hovedbiblioteket har kvaliteter som filialen ikke har. Vi kan ta med den virkelig store endringen fra passivt å stille bøker til disposisjon til å drive aktiv formidling gjennom arrangementer og annen type virksomhet. Det forventes at biblioteket ikke er et sted der det står bøker, men et sted der du kan være og hvor du kan gjøre ting. Og da er det begrenset hva du får gjort av dette på totimersfilialen. Om man sier at bibliotekstrukturen skal være som den alltid har vært, så sier man også at hva biblioteket skal være ikke endrer seg. Det blir i så fall et ønske om ikke å tilpasse biblioteket til vår tid, avslutter Svein Arne Tinnesand.

BIBLIOTEKKVALITET: Bøker er nå et overskuddsfenomen. Et bibliotek i dag oppfattes som noe mer, sier Svein Arne Tinnesand. (Foto: Erling Bergan)

 


Faktaboks 1:

Schei-komitéen og filialnedleggelser

  • I 1957 var det 744 kommuner i Norge. På begynnelsen av 60-tallet begynte en sammenslåingsprosess basert på forslagene i den såkalte Schei-komiteen (nedsatt allerede i 1946). Resultat ble at det i 1972 var 444 kommuner i Norge.
  • De gamle kommunene hadde med seg en eller flere bibliotekavdelinger inn i de nye sammenslåtte kommunene. I 1987 var det fremdeles så mange som 1373 bibliotekavdelinger i Norge. I 1997 var dette blitt til 1108 bibliotekavdelinger, i 2007 ytterligere redusert til 807 bibliotekavdelinger, og i 2017 var tallet nede i 674.
  • Svein Arne Tinnesand refererer i intervjuet til disse to utviklingstrekkene, som fulgte etter hverandre i tid.

Tilbake til artikkelen

 


Faktaboks 2:

Prosa-eksempelet Levanger

Levanger bibliotek ligger midt i sentrum av byen. Her fotografert i 2005, da nedlegging av alle de øvrige 13 bibliotekavdelingene i kommunen var fullført. (Foto: Erling Bergan)

  • Levanger kommune ble på begynnelsen av 60-tallet slått sammen med Skogn, Åsen, Frol og Ytterøy. På det meste hadde denne sammenslåtte kommunen 14 bibliotekavdelinger. På 1980-tallet var dette blitt redusert til hovedbibliotek og 9 filialer. I 2000 var det 2 filialer igjen, og i dag er det kun hovedbibliotek.
  • Guri Sivertsen Haugan var biblioteksjef i Levanger i mange år. Det var henne journalist Astrid Sverresdotter Dypvik omtalte i sin artikkel «Aktiv dødshjelp. Om biblioteknedleggjaren og hennar medsamansvorne» i tidsskriftet Prosa i 2009.
  • Dypvik skriver blant annet: «Inne på det eine, framleis eksisterande biblioteket i Levanger skal eg møta den store biblioteknedleggjaren, Guri Sivertsen Haugan. Det var ho som tok initiativet til å leggja ned dei to siste folkebibliotekfilialane i Levanger. Det var i 2001.»
  • Det er dette Svein Arne Tinnesand refererer til i intervjuet her i Bibliotekaren, når han snakker om Levanger bibliotek og artikkelen i tidsskriftet Prosa. Han ser filialnedleggelsene som et resultat av profesjonalisering av bibliotekvesenet. «Nedlegging av filialer er noe annet enn å skulle ta livet av norske bibliotek. Trusselen mot norske bibliotek utgjøres ikke av biblioteksjefene», sier Tinnesand.

Tilbake til artikkelen

 


Faktaboks 3:

Sæbyggjen i Valle kommune

Fra åpninga av Sæbyggjen med nytt bibliotek i Valle 15. september i år. Samtidig er filialen i Rysstad nedlagt. (Foto: Kim Rysstad)

  • Valle kommune i Setesdal har 1246 innbyggere. Av disse bor ca 263 i kommunesenteret Valle, med offentlige tjenester, butikker, m.m.
  • Rysstad er ei grend 15 km sør for kommunesenteret Valle. Rysstad var tidligere del av Hylestad kommune, med grendene Besteland, Helle, Straume, Nomeland, Bjørgum, Haugen, Hovet, Brokke, Berg, Haugeland og Uppstad. Hylestad ble slått sammen med Valle i 1962. Ved sammenslåingen hadde Hylestad 662 innbyggere.
  • Valle kommune har lenge hatt to bibliotekavdelinger, hovedbibliotek i Valle og filial i Rysstad. Filialen ble nedlagt i forbindelse med bygging av Sæbyggjen – Sentrumsstoga i Valle, som er navnet på det nye biblioteket og kyrkjestoga i Valle. Bygget åpnet lørdag 15. september 2018.
  • Svein Arne Tinnesand refererer i intervjuet til nedleggelsen av filialen og bygging av det nye hovedbiblioteket i Valle.

Tilbake til artikkelen

 


Faktaboks 4:

Kvinnherads bokbussalternativ

Dagens bokbuss i Kvinnherad. Nå har de bestilt ny, som kommer på nyåret. (Foto: Kvinnherad bibliotek.)

  • Kvinnherad ble på 60-tallet slått sammen med daværende Fjelberg, Varaldsøy og den nordlige delen av Skånevik kommuner.
  • Den nye Kvinnherad kommune fikk da en bibliotekstruktur med avdelinger fra alle disse fire kommunene. Det var i alt 12 bibliotekavdelinger i Kvinnherad helt fram til begynnelsen av 80-tallet.
  • Framlegg fra daværende biblioteksjefer om å la bokbuss erstatte de mange småfilialene ble etter hvert implementert.
  • I dag har Kvinnherad fast bibliotekavdeling kun på Husnes. I tillegg har de egen bokbuss som kjører til de øvrige grendene.
  • Svein Arne Tinnesand refererer til endringene i Kvinnherads bibliotekstruktur i intervjuet her i Bibliotekaren.

Tilbake til artikkelen