Den gode debatten

Deler av den offentlige samtale foregår på bibliotekene, enten i det fysiske rommet eller i sosiale medier. Her brytes ulike standpunkter mot hverandre. En god debatt forutsetter imidlertid at spillereglene følges.

Om stråmenn og solbrune politikere: Postdoktor Pål Antonsen og førsteamanuensis Ole Hjortland snakket om argumentasjon til en fullsatt bibliotekkafé ved Bergen offentlige bibliotek. (Foto: Aud Gjersdal)

I januar var Bergen Offentlige Bibliotek igjen på banen nettopp med fokus på hvordan vi kan ettergå argumentasjonen i den politiske debatten med sikte på saklighet. Medarrangør var Filosofiutvalget til Human-Etisk Forbund, Bergen lokallag. Førsteamanuensis i filosofi Ole Hjortland og forskerkollega Pål Antonsen, begge fra Universitetet i Bergen, samtalte om temaet i den mer enn fullsatte bibliotekkafeen.

– Vi ønsker en god etterrettelig argumentasjon i politikken, der argumentene understøtter konklusjonen og gir grunner for å tro på den. Med etterrettelig så mener vi at du gjengir motparten på en måte som reflekterer deres syn, og gjengir egen posisjon som åpner også for de svakhetene en har. Du prøver ikke å vippe brettet i din favør før debatten har begynt, innleder Antonsen.

Ikke nok med faktasjekk

Hjortland understreker videre at det er viktig å faktasjekke utsagn fra politikere og andre som deltar i det offentlige ordskiftet, men at dette er ikke tilstrekkelig.

– Det er ikke alltid slik at bare fordi det som blir faktasjekket kommer ut som sant, at det dermed bør aksepteres som relevant i diskusjonen som pågår, sier han, og viser til at selv om det er sant, som en politiker har sagt, at gjennomsnittsfamilien har fått 10 000 kroner i skattelette, så betyr ikke det at de disponerer så mye mer, for da må en også innberegne endringer i avgiftspolitikken.

– En kan si sanne ting, men avhengig av konteksten kan det lede folk til å trekke uriktige slutninger, sier han. En annen grunn til at faktasjekk ikke er nok, er at politikk ofte handler om hva en bør gjøre eller ikke gjøre. Slike påstander kan ikke faktasjekkes. Dermed blir det viktig å også fokusere på argumentasjonsfeil, som kan være ulike feilslutninger, uredelige retoriske grep, avledningsmanøvrer og liknende.

Psykologiske disposisjoner

Trygve Slagsvold Vedum fikk terningkast fem av Dagsavisen i Arendalsukens partilederdebatt i 2017. Dette begrunnet avisen blant annet med at han var «trygg» og «solbrun», kalte Siv Jensen for «løftebryter», og satte Senterpartiets politikk og verdensbilde inn i en fortelling om Norge.

– De egenskaper de peker ut angår ham som person og forteller oss hvorfor han er overbevisende. Det å være «trygg» og «solbrun» gir oss ingen grunn til å tro at det han sier er sant, bortsett fra at vi er psykologisk disponert til å tro at folk som har høy selvsikkerhet sier ting som er sant, sier Antonsen, og påpeker at fortellinger overtaler bedre enn argumenter. Han understreker at retorikk kan brukes til å utnytte våre psykologiske disposisjoner.

– Det finnes en måte å motvirke den disposisjonen på. En kan sette seg ned og skrive ned premisser og konklusjon. En kan heller ha fokus på den logiske delen av argumentasjonen, så blir en mer motstandsdyktig mot de retoriske triksene som politikere benytter seg av, sier Antonsen.

Katalog over argumentasjonsfeil

Å ha definisjonsmakten, og dermed kunne bestemme hva de ulike ordene skal bety, er en fordel.

– Den som har definisjonsmakten setter rammene for hele debatten, og velger hvilke antakelser som skal gjelde, sier Antonsen. Ofte kan en få inn en verdiladning i definisjonen av uttrykket, og da får en allerede en fordel før debatten har startet. Hvilke termer som brukes, påvirker debatten, og det er lettere i en debatt om barnehager å være for «velferdsinnovatører» enn «velferdsprofitører».

– Dersom du får motstanderne til å bruke dine termer, så ligger du bra an, sier Antonsen.

En av de mest kjente argumentasjonsfeil kalles «ad hominem» argumenter. Dette er karakteriseringer eller stempling av person eller gruppe for å redusere troverdigheten til motparten i en konkret debatt. Når disse så skal argumentere for sitt standpunkt så liker tilhørerne dem kanskje ikke lenger, og uansett opplever tilhøreren dem allerede som mindre troverdige.

– Når denne type karakteristikker brukes i en konkret debatt for å få oss til å tro at motpartens påstand ikke er korrekt, og at de derfor slutter seg til at egen påstand må være korrekt siden en selv er på motsatt side, fortsetter Hjortland. Et eksempel er når Siv Jensen skriver at: «Misunnelse bør ikke være utgangspunkt for skattepolitikken», der hun psykologiserer Audun Lysbakkens begrunnelse for politikken til SV.

– Det bidrar til å tegne et bilde av Lysbakkens beveggrunner slik at når en tar i betraktning hans argumentasjon, så ser vi den i et ufordelaktig lys, og det er selve formålet med denne type argumentasjon, sier Hjortland, og peker på neste type argumentasjonsfeil, nemlig stråmannsargumenter. En stråmann er å tegne opp et vrengebilde av meningsmotstanderens posisjon, som er lettere å angripe. Deretter kan du imøtegå denne karikerte posisjonen.

– Innvendingene som rammer stråmannen, rammer ikke nødvendigvis den egentlige posisjonen, og der ligger problemet, sier Hjortland. Et eksempel er Sylvi Listhaugs ytring på Facebook om at «Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

– Nå har en bygget opp en posisjon som overhodet ikke Ap forsvarer, og som er lett å slå ned, sier Antonsen, før Hjortland runder av med å beskrive det som kalles «du-også» argumentasjon, som har til hensikt å avlede tilhøreren. Et eksempel på dette er når Erna Solberg i Listhaug-saken sa til en journalist at: «Denne debattformen er ikke ukjent for Ap når det gjelder å karakterisere andres politiske standpunkter. Det er på nivå med det Martin Kolberg gjorde da han sa at høyresidens politikk kan medføre mer terrorisme».

– Problemet er at det journalisten egentlig ville vite, det er hun ikke interessert i å snakke om, og da er det enklere å si at her er Arbeiderpartiet like gale, sier Hjortland.

Spilleregler avgjørende

De fleste norske politikere tror nok på spilleregler i den offentlige debatten. Likevel bruker mange, både på høyre- og venstresiden, noen av disse retoriske strategiene.

– Vi kan kreve noe annet fra politikerne våre. Når de kommer på scenen i en debatt, så er de ikke bare opptatt av å være trygge og solbrune. Vi sitter her og forventer argumenter og med mindre de gir det, så bør det gi dårlige terningkast i avisene, men der er vi ikke kommet helt ennå, avslutter Hjortland.

[Artikkelen har stått i Bibliotekaren nr 1-2019]