Bredde i utvalget av e-lydbøker?

Hva er forskjellen på utlånsmodellen for e-bøker og den nye utlånsmodellen for e-lydbøker? – Hovedargumentet for avtalen om e-bøker var nettopp å øke bredden i utvalget, dette argumentet finner en ikke i forslaget til løsning for e-lydbøkene, skriver Ørjan Persen, som har sett nærmere på modellen Nasjonalbiblioteket nettopp har presentert.

– E-bøkene har i liten grad medført endringer for det norske bokmarkedet. Det ser ut til at e-lydbøkene vil gi oss større endringer, skriver Ørjan Persen. Han er bibliotekar på Bergen offentlige bibliotek og leder av BFs arbeidsgruppe for e-bøker. (Foto: Erling Bergan)

Avtalen for utlån av e-bøker er komplisert med flere forskjellige lisensmodeller og der prisen for de nyeste e-bøkene er knyttet opp til prisen på papirbøker. I utgangspunktet er det derfor kanskje positivt at den nye avtalen for e-lydbøker er enklere. E-lydbøkene foreslås solgt til folkebibliotekene i en lisensmodell der en kjøper e-lydbøker i pakker på seks utlån til markedspris.

Siden januar 2018 har flere forlag som Samlaget, Lind & Co, Vigmostad & Bjørke solgt e-lydbøker til folkebibliotek. Noen titler har vært solgt i pakker på ti, mens de fleste har vært solgt i en klikkmodell (pris per utlån). Årsaken til at klikkmodellen er vekke fra den nye avtalen om e-lydbøkene er trolig at Forleggerforeningen ikke har akseptert en hybridmodell.

Manglende bredde i utvalget av e-lydbøker

Det største problemet med avtalen for e-lydbøkene, hvis en ser vekk fra de svært høye kostnadene, er at bredden i utvalget av e-lydbøker vil bli betydelig dårligere enn det er for lydbøker på CD eller e-bøker. Folkebibliotekene må velge hvilke titler de skal kjøpe inn og ingen folkebibliotek har råd til å kjøpe pakkelisenser av alle 6500 tilgjengelige e-lydbøker og kjøpe nye for hvert sjette utlån.

Hovedargumentet for avtalen om e-bøker var nettopp å øke bredden i utvalget, dette argumentet finner en ikke i forslaget til løsning for e-lydbøkene. Det er vanskelig å forstå hvorfor nasjonalbibliotekaren sier til Aftenposten og BT at han ikke frykter at denne nye avtalen for e-lydbøker vil gå ut over bredden i utvalget, men mener det er en sjanse for økt bredde. Her får en håpe det enten er et utslag av ønsketenkning eller et ønske om å fremstille forslaget til avtale i et positivt lys. Det er nemlig ingen tvil om at den valgte løsningen for e-lydbøkene vil gi mindre bredde i utvalget enn vi har for e-bøker. Hvis en skulle fremme bredden i utlånet av e-lydbøkene, måtte avtalen for e-lydbøker lignet på avtalen vi har for e-bøkene med en klikkmodell eller ha lisenser som varer lenger enn seks utlån.

E-lydbøkene endrer bokmarkedet

E-bøkene har i liten grad medført endringer for det norske bokmarkedet. Det ser ut til at e-lydbøkene vil gi oss større endringer. E-lydbøker utgjør nå en betydelig andel av markedet for voksen skjønnlitteratur. Lydbøker på lydfil ga i 2018 større inntekter for forlagene enn utenlandsk skjønnlitteratur for voksne. Nøyaktig hvor stor del av det skjønnlitterære bokmarkedet e-lydbøker og e-bøker har er ikke så lett å beregne, men det kan se ut som om rundt 20 % av inntektene for skjønnlitteratur for voksne nå kommer fra digitalt innhold.

Det er tydelig at lydbøker på CD er i ferd med å forsvinne fra markedet. Bransjestatistikken fra Forleggerforeningen viser at det i 2018 var 1478 lydbøker på CD i salg (ned fra 6727 i 2017), mens antallet lydfiler i salg økte til 5184 i 2018 (6467 per 18.06.19).

Inntektene for strømming av e-lydbøker er for første gang med i årets bransjestatistikk og tallene er oppsiktsvekkende, lydbøker på lydfil hadde i 2018 en bruttoomsetning på 162 millioner kroner, det er betydelig mer enn e-bøker til allmennmarkedet som vokste med 4 % til en omsetning på 47 millioner kroner. Den digitale boka er i altså noe en i hovedsak hører på.

E-lydbøkene blir omtrent tre ganger så dyre som e-bøkene

Prisnivået for bibliotekene er enda noe uklart, men e-lydbøkene ser ut til å ville koste folkebibliotekene omtrent tre ganger så mye som e-bøkene, noe som er uforholdsmessig mye.  En e-lydbok må kjøpes på nytt etter seks utlån, e-bøker nyere enn to år “varer” i ti utlån. En annen svært viktig endring fra avtalen med e-bøkene er at alle lånene ser ut til å telle. Folkebibliotekene betaler ikke for e-bøker som leses mindre enn 20 % og rundt halvparten av e-bøkene og e-lydbøkene som lånes, leses eller høres mindre enn 20 %. Bare denne endringen dobler kostnadene for folkebibliotekene.

Hvordan forlagene kommer til å prise e-lydbøkene blir interessant å se. Vil forlagene ta 169 kroner for e-lydboka Jordmor på jorda av Edvard Hoem som Lydbokforlaget.no eller må bibliotekene betale 289 kroner som er den veiledende prisen i Mentor? Erfaringene med e-bøker er ikke oppløftende, flere forlag tar seg til dels mye bedre betalt enn 10 % for de eldre e-bøkene som er det anbefalte prisnivået.

En mulig løsning for å redusere kostnadene er å gå i direkte forhandlinger med forlagene. I tillegg til å forsøke å forhandle frem en rabattsats, kan en se på mulighetene for flere utlån i hver lisenspakke. Strømmetjenestene betaler kun for faktisk bruk og det bør selvsagt også gjelde for folkebibliotekene.

Det er noen uklare formuleringer i avtalen som bør presiseres av Nasjonalbiblioteket. For det første er lånetiden 14 dager eller må det gå minst 14 dager mellom hvert utlån? I avtalen står det: “Det vil si en bok som er utlånt, ikke vil være tilgjengelig for andre lånere før etter 14 dager.” Hvis lånerne kun kan ha en e-lydbok i 14 dager vil færre rekke å høre ferdig e-lydboka og avtalen enda mer kostbar for bibliotekene. Lånetid og lånereglement bør bestemmes lokalt. Det må være opp til hvert enkelt bibliotek om de ønsker å låne ut en lydbok i 7 dager, to uker, 4 uker eller lenger.

I avtalen står det også at “Den tekniske plattformen for utlån av digitale lydbøker til folkebibliotekene vil være den samme som for e-bøker.” Nå er folkebibliotekene i ferd med å bytte utlånsystemer og selv om de nye utlånsystemene høyst sannsynlig også vil ha både e-bøker og e-lydbøker er det ingen grunn til å regulere dette.

“Ingen føring om at folkebibliotekene skal tilby kommersielle digitale lydbøker”

Det er ikke så lett å forstå hva en mener med denne formuleringen: “Nasjonalbibliotekets anbefaling inneholder ingen føring om at folkebibliotekene skal tilby brukerne lån av kommersielle digitale lydbøker”. Vi får håpe at NB her mener at det er opp til folkebibliotekene å velge om de vil tilby e-lydbøker og finne penger til dette. Selv om NB ikke pålegger folkebibliotekene å tilby e-lydbøker, finnes det en klar føring i lovverket om at folkebibliotekene skal gjøre det. I lov om folkebibliotek står det at folkebibliotekene skal stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Loven er teknologiuavhengig og gir en klar føring om at folkebibliotekene skal tilby flere formater enn papirbøker.

I forslaget til avtale presiseres det at “Digitale lydbøker inngår ikke i innkjøpsordningen for bøker”. Det burde de kanskje gjøre. Folkebibliotekene bør invitere Kulturrådet til en diskusjon om Kulturrådet kan være med på å sikre bredden i utvalget av e-lydbøker, siden avtalen vi nå får ikke legger opp til det. Kan vi klare oss med færre trykte eksemplarer for å inkludere e-lydbøkene i innkjøpsordningene?