Biblioteket i ekkokamrenes tid

På overflaten kan det se ut til at sosiale medier er ytringsfrihetens nirvana. Men er virkelig sosiale medier en arena der alle konkurrerer om oppmerksomheten på like fot?

I gamle dager, og da snakker vi om minst femten år tilbake i tid, var det sjeldent og ærefullt å få noe på trykk. For de som vil ut med artikler, debattinnlegg og kommentarer har verden nå blitt ganske annerledes. Innimellom kan det synes som om Facebook, Twitter, LinkedIn, Snapchat, Instagram, blogger og podkaster har åpnet helvetes porter. Den finslepne kvalitetsartikkelen har samme adgang til offentligheten som fordomsfulle sleivbemerkninger skrevet klokka to om natten. Og de har samme mulighet for spredning. Eller har de det?

Det enkle svaret er jo at vi alle fritt kan publisere våre meninger, bilder, lenker og delinger på sosiale medier. Vi kan gjøre våre ytringer kjent for all verden, uten det forsinkende leddet som en redaksjon vil være, og uten mer teknisk kompetanse enn hva de fleste uansett har i dag.

Et banalt, men viktig, spørsmål blir da: Har det blitt tilsvarende flere lesere og lyttere? Åpenbart ikke. Er det da slik at stadig flere ytrer seg til stadig færre?

Fordummende ekkokamre

Dette er kjernen i ytringsfrihetens utfordringer på sosiale medier. Når alle kan publisere, mye og ofte, trer nye reguleringsmekanismer inn. Det oppstår deloffentligheter. De som er interessert i strikking får sine blogger og Facebook-grupper. De som er motstandere av innvandring finner hverandre, og det gjør også de som er interessert i lokalhistorie eller på jobbjakt i it-bransjen. På sitt beste er dette bare positivt. På sitt verste har det utviklet seg til fordummende ekkokamre.

Nå er det ikke noe nytt med slike deloffentligheter. Også tidligere hadde særinteressene sine foreninger og tidsskrifter. Sosiale medier har imidlertid gitt helt andre muligheter til utveksling av informasjon og meninger med likesinnede. Men det virkelig nye, og ganske problematiske, er at de mektige eierne av sosiale medier tilpasser hva vi får se, hvilke biter av deloffentligheter vi blir kjent med. Polariserende algoritmer styrer hvilken offentlighet vi blir kjent med. Slik forsterkes ekkokamrene.

En avkrok i Zuckerbergs algoritmer

Tilbake står ytreren med sin frihet. Hun fikk skrive som hun ville, hun fikk publisere som hun ville, men hun ble kanalisert bort til en utilgjengelig avkrok av Mark Zuckerbergs algoritmer.

Britiske parlamentarikere har innsett at den eneste måten å regulere Zuckerbergs enorme makt på er gjennom lovgivning og reguleringer.

I Norge er folkebibliotekene er en betydningsfull aktør for ytringsfrihet, særlig etter de siste endringene av bibliotekloven i 2014, hvor bibliotekene fikk ny formålsparagraf.

Folkebiblioteket – en arena for offentlig samtale og debatt

Bibliotekene holder stadig flere arrangement om aktuelle spørsmål nær der folk hører til. Flere får komme til orde. Supplerende kunnskap er tilgjengelig som en del av arrangementsrommet. Folkebibliotekenes lovpålagte oppdrag om å være «en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt» betyr mye for å styrke den kunnskapsbaserte ytringsfriheten.

Sosiale medier har så langt utkonkurrert verken tradisjonelle medier eller bibliotekene. Men vi må være på vakt.


[Artikkelen er også publisert i Unio Perspektiv 25. februar 2019]