– Å bli støtt er en del av ytringsfrihetens vesen

– I dag er ytringsfriheten i realiteten beskåret ved at vi har en mindre krass religionskritikk. Det å håne religion er egentlig noe vi har verdsatt i Norge. Det står ikke så sterkt i dag rent faktisk, fordi man unnlater å gjøre som Arnulf Øverland. Han hånet, og folk ble støtt, sier advokat Cato Schiøtz og peker på at om muslimer blir støtt, så er dette en del av ytringsfrihetens vesen.

Ordstyrer var Jens Kihl samtalte med tidligere PEN-leder og forlegger William Nygaard og advokat Cato Schiøtz om ytringsfrihetens grenser. (Foto: Aud Gjersdal)

Ytringsfrihet er et av demokratiets viktigste prinsipper, og likevel et stadig tema for diskusjoner. Dette ble belyst under arrangementet «Din tanke er fri : om kunst og ytringsfrihet» under Festspillene i Bergen. Her samtalte tidligere PEN-leder og forlegger William Nygaard og advokat Cato Schiøtz om ytringsfrihetens grenser. Ordstyrer var Jens Kihl, politisk kommentator i Bergens Tidende. Arrangør var Festspillene i samarbeid med Bergen offentlige bibliotek.

Viktige kjettere

– Det er to interesser som står mot hverandre. Vi vil gjerne at kunsten skal være helt fri, og det er det ene idealet. Det andre er hensynet til den enkeltes ære og personvern. Disse to idealene kolliderer, innleder Schiøtz, og peker på at i praksis er det nå presse- og forlagsetikken som regulerer dette området, og ikke jussen. Levende modeller i en bok blir lett forsvarsløse. De har ingen skriftlige etiske regler å forfølge, og dersom de går til søksmål mister de alt privatliv.

– Vi vil jo ha virkelighetslitteraturen, sier han, og peker samtidig på det problematiske ved at leseren ikke vet om det er oppdiktning eller sant. Schiøtz mener at det avgjørende er hvordan boken blir lest av den alminnelige leser, og antar for eksempel at de fleste leser Arv og miljø som sakprosa: Vigdis Hjorth har vært utsatt for et overgrep av sin avdøde far.

– Det er det som står. Slik oppfattes det. Det nytter ikke å skrive «roman» på tittelbladet, for det blir ikke mindre krenkende av den grunn, sier han, og understreker at pragmatiske begrunnelser er viktig i resonnement om ytringsfrihet. I striden om karikaturtegningene mener han at Jonas Gahr Støre opptrådte direkte feigt ved å gi en skinnbegrunnelse for å holde seg unna, nemlig å fremme toleranse og forståelse. Den egentlige grunnen, ifølge Schiøtz, var en pragmatisk vurdering av at skadene ved å ikke ta avstand fra tegningene var så store.

– Men det bør en si, og kalle en spade en spade, sier han, og forteller videre at kjettere, som går motstrøms er viktige og har en plass i debatter, selv om de er upopulære. I dag er ytringsfriheten i realiteten beskåret ved at vi har en mindre krass religionskritikk.

– Det å håne religion er egentlig noe vi har verdsatt i Norge. Det står ikke så sterkt i dag rent faktisk, fordi man unnlater å gjøre som Arnulf Øverland. Han hånet, og folk ble støtt, sier Schiøtz og peker på at om muslimer blir støtt, så er dette en del av ytringsfrihetens vesen. Likevel unnlater vi å støte, og det er ikke fordi vi er tolerante, men fordi omkostningene blir for store.

– Det er som å handle med Kina. Det er penger det koker ned til, men det er det ingen som tør si høyt, sier han, og peker på et annet problemområde, nemlig nettet. Her er en helt forsvarsløs overfor nettkrenkelser, og nettet glemmer ikke. I tillegg flyttes store verdier i form av annonsekroner fra de tradisjonelle mediene som aviser og tidsskrifter til sosiale plattformer.

– Dette betyr en utarming av vilkårene for pressen, og truer ytringsfriheten indirekte ved at store deler av annonsemarkedet overlates til aktører som ikke en gang betaler skatt. Denne konkurransevridningen er skadelig for ytringsfriheten, sier Schiøtz.

Den subjektive sannhet

– Fiksjonen undersøker hva sannheten er sett med mine subjektive øyne, sier Nygaard. Han ønsker ikke at det opprettes et etisk utvalg for forlagsmiljøet tilsvarende Pressens Faglige Utvalg, som kan overprøve om en har gått for langt mot privatlivets fred og ærekrenkelser.

– Fiksjonen har et fantasiens mangfold for å finne den subjektive sannhet på en helt annen måte enn pressens etterrettelighet må ha, fortsetter han, og peker på at dette gjør at et slikt organ ikke vil fungere. Når det gjelder sakprosa, så kunne en i prinsippet gjort det, noe som i tilfelle ville blitt første gang i verden. Spørsmålet er imidlertid diskutert og konklusjonen er at forleggerne ikke ønsker et slikt organ.

– Vi skal bruke vårt trenede skjønn og forholde oss til rettsreglene og etikken, sier han, samtidig som han er åpen for gjennomgang av et par hundre års internasjonal praksis dersom utviklingen tilsier det. Nygaard understreker at det er en stor forskjell på de redaksjonsstyrte medier og forlagsredaksjonenes langsiktige arbeid, som kan bruke flere år på en utgivelse. Innføring av nye regler vil innebære en innskrenkning av ytringsfriheten, noe Nygaard vil motsette seg.

– Det skal hvert eneste år utkomme virkelighetslitteratur som utfordrer den objektive sannhet, fordi den subjektive er forfatterens eget kunstneriske verk. Denne kritiske spørsmålsstilling som den subjektive sannhet er, som er kunstens vesen, er så viktig. Det er selve grunnlaget for at litteraturen utvikler seg, understreker han, og forteller videre at det er stor forskjell på det private og det offentlige. Når Arendalsuka utelukker Alliansen og SIAN fra å delta, så er dette innenfor, selv om det er uheldig å gi etter for press.

– Dette er en privat organisasjon og kan si ja og nei til hvordan de vil Arendalsuka skal fungere, sier han, og påpeker at dersom dette hadde vært en statlig institusjon eller var helt basert på statlige midler, så hadde situasjonen vært annerledes.

– Men de redigerte medier som dette egentlig er, kan ta et standpunkt og forme hva de vil med denne formidlingen, sier Nygaard, og peker likevel på betenkelige sider ved en slik redaktørstyring på nettet.

– Det ligger problematikk i at et globalt medium med kjempemakt, som Facebook, Google og Twitter, ut fra egen kultur som er annerledes enn vår egen, går inn og redigerer hva norske ytrere kan gjøre og setter grenser. Klart dette er problematisk. Det forteller også om denne verdens globalisering og de enorme dilemmaene vi er i, avslutter Nygaard.