Forbundsleder Monica Deildok skriver sin leder i tidsskriftet Bibliotekarens mars-nummer 2010 om ubetjente bibliotek.

Ubetjente bibliotek ble en sak i nyhetsbildet i begynnelsen av februar. For BF ble det en anledning til å påpeke at selve samlingene bare er en del av bibliotekets tilbud.

Bibliotekarer vet naturligvis dette. Bibliotekenes brukere vet også dette. De vet at et bibliotek uten engasjerte, kvalifiserte folk på jobb, er en vag skygge av et bibliotektilbud.

Dette er bakgrunnen for at jeg ikke ble veldig skremt av journalistenes interesse. Fordi jeg tror at de aller fleste forstår at et ubetjent bibliotek er et svært dårlig bibliotektilbud. Det som kan gi grunnlag for bekymring er spørsmålet om hvorvidt folk flest har en klar oppfatning av hva bibliotekarene gjør når de ikke er synlig ute i bibliotekets lokaler. De helt essensielle oppgavene som vi kaller indre tjenester, altså tilretteleggingen, planleggingen, administreringen og utviklingen av tilbudet.

 

Mer enn det vi får øye på

Vi kan egentlig ikke forvente at bibliotekets brukere skal ha kunnskap om dette. Ei heller politikere eller beslutningstakere. Vi må regne med at vi i mange sammenhenger blir nødt til å påpeke behovet for at arbeidstid må brukes til dette. Akkurat på det området er vi i samme situasjon som mange andre yrkesgrupper. For hvem av oss er det som med hånden på hjertet kan si at vi vet hva tollere gjør når de ikke står i tollen, eller hva radiografer gjør når de ikke betjener røntgenapparatet? Alle yrkesgrupper som betjener publikum vil i første rekke bli assosiert med den situasjonen der publikumsbetjeningen foregår. Så er det slik at folk som regel forstår, når de blir minnet om det, at det ligger et betydelig annen arbeidsmengde og helt andre arbeidsoppgaver til grunn for den funksjonen yrkesgruppen utfører enn den vi til enhver tid måtte få øye på i vår kontakt med yrkesutøverne. Akkurat som vi forstår at tollere gjør betydelig mye mer enn å vinke oss forbi på Svinesund. Akkurat slik forstår andre yrkesgrupper at bibliotekarer har betydelig flere arbeidsoppgaver enn de som er synlige i betjeningen av brukerne.

 

Usynlige, ikke fraværende

Hvis ideen om ubetjente bibliotek får rotfeste blant politikere i trange budsjettider, kan det bli nødvendig å minne om dette. Det er nemlig ikke mulig med ubetjente bibliotek. Samlingene må vedlikeholdes og utvikles, hyllene må ryddes, lokalene må holdes i stand, som et minimum. Når man snakker om ubetjente bibliotek, snakker man da altså i realiteten om usynlige bibliotekarer. Usynlige, ikke fraværende.

Usynlige bibliotekarer som rydder i samlingene, tømmer innleveringsautomatene, foretar bokvalg for brukere de ikke er dialog med. For å kunne opprettholde et skrapet bibliotektilbud til de brukerne som selv vet hva de skal ha og hvor de skal finne det. Dette ubetjente biblioteket er et minimumstilbud, en erstatning for nedlagte filialer og bokbuss-stopp. Slik forsto jeg at det var blitt enkelte steder i Danmark, på bakgru    nn av rapporter vi mottok fra våre danske kolleger under skandinavisk fagforeningstreff i Oslo i slutten av januar.

 

Rollen som møteplass og arena

Dette scenarioet står i skarp kontrast til de føringer som ligger i Stortingsmelding 23 om bibliotek ”Kunnskapsallmenning, møtestad og kulturarena i ei digital tid”, der nettopp betydningen av biblioteket som samfunnets storstue, kunnskapssenter og kulturelle arena ble fremhevet. Og som Stortinget fulgte opp. De registrerte ”med tilfredshet at meldingen i sterk grad vektlegger bibliotekenes rolle som møteplasser og arenaer for læring og kultur”. Videre merket de seg ”at departementet vil videreutvikle bibliotekene som offentlige møtesteder”.

Dermed legges det ikke opp til at det er i retning ubetjente bibliotek, altså egentlig usynlige bibliotekarer, man fra politisk hold ønsker at bibliotektilbudet i Norge skal utvikle seg.

 

Tilgjengelighet

Saken er sannsynligvis av marginal betydning. Jeg tror, som jeg allerede har sagt innledningsvis, at alle brukere og de fleste politikere forstår at et ubetjent bibliotek er et lite attraktivt tilbud. Dermed er det ikke sagt at det ikke kan være spennende å undersøke og å utvikle nye former for tilgjengelighet. Vi har på mange måter allerede utviklet det tilbudet der samlingene er tilgjengelig for alle hele tiden, og som er ubetjent i den forstand at det ikke fordrer folk på vakt. Dette biblioteket finnes på nett. Det er spesielt langs aksen digital tilgang – fysisk tilgang man kan tenke seg mange spennende varianter. Men da handler det om videreutvikling av tilbud og tjenester som krever faglig kompetanse både i utvikling og vedlikehold. Begrepet ubetjent bibliotek hører ikke hjemme i denne sammenhengen fordi det skaper en helt feil forestilling om at disse tilbudene ikke fordrer tilstedeværelse av fagkompetanse.

 

Artikkelen er forbundsleder Monica Deildoks leder i Bibliotekarens mars-nummer 2010. Klikk her og les hele tidsskriftet.

Kan ikke tenke meg noe mindre spennende

Ubetjente bibliotek slik pressen tok tak i denne saken handlet om de ubetjente rommene der samlingene var eksponert for brukere som betjente seg selv. Dette kan det nok legges til rette for i enkelte sammenhenger, som en del av kommunens eller virksomhetens samlede bibliotektilbud. Men jeg ble overrasket over at enkelte aktører i biblioteksektoren omtalte ubetjente bibliotek som ”spennende”. Jeg for min del kan ikke tenke meg noe mindre spennende enn et ubetjent bibliotek. Ingen arrangementer, ingen formidling, ingen veiledning, ingen kompetanse. Bare samlingen, altså. 

 

Kompetanse, energi og virkelyst

Og her er vi inne på noe helt essensielt. Fordi denne saken avdekker et syn på bibliotek som for meg er fremmed.

For meg er det slik at et bibliotek uten betjening er en boksamling eller – om du vil – en mediesamling. Det er først i det øyeblikket at en tilfører ansattes kompetanse, energi og virkelyst at biblioteket blir den kunnskapsallmenningen, møteplassen, kulturelle arenaen, og arnested for lokaldemokrati, debatt og ytringer – som biblioteket er og skal være ikke bare i henhold til meg, men også i henhold til Stortingsmelding 23, og i henhold til politikerne på Stortinget slik de uttalte seg under behandlingen av denne.